Min alternative årstale 2015

Dette er femte gangen vi arrangerer demonstrasjonen mot sentralbanksystemet. Norge og verden har vært i en slags økonomisk unntakstilstand siden høsten 2008. Norges Banks styringsrente er nå 1,25%. I følge rådende økonomisk teori skyldes kriser lav etterspørsel. Dette problemet kan staten løse ved å produsere penger slik at ting blir kjøpt. Siden penger blir skapt når bankene låner ut penger settes renten settes lavt i økonomiske krisetider. Så ifølge Norges Bank har det altså vært økonomisk krise i Norge siden februar 2009 da renten ble satt ned på to-tallet.

Den europeiske sentralbanken besluttet nylig å starte kjøp av private og statlige obligasjoner. Beløpet er ufattelig: 750 millioner i timen over en periode på 18 måneder. Dette kommer i tillegg til den fast inflasjonen fra bankene som er av samme størrelsesorden. Det er med andre ord krise i Europa også. Det samme gjelder USA, Japan og resten av verden.

De som tjener på inflasjonen er institusjonene i og rundt finanssystemet samt politikerne som kjøper seg stemmer og posisjoner med underskudds budsjettert valgflesk. Taperne er folket som mister kjøpekraften på sine ærlig tjente penger.

Ved siden av det direkte økonomiske tapet har Inflasjonen også alvorlige sosiale konsekvenser. Gjeldens andel av økonomien har over doblet seg siden 1990. Bankens pant i huset er en bekymring for oss alle. Mange har pådratt seg kredittkortgjeld og har vanskelig for å betale regningene. Bankgjelden gjør at det blir vanskeligere å realisere drømmer, som en friår. Eller for bedrifter å satse på nyvinninger som banken ikke tror på. Nevnes kan også uroen rundt de regelmessige kollektive lønnsoppgjørene for å bøte på bankenes kollektive lønns-avslag.

Hvorfor og hvordan har så bankene kommet inn samfunnet som en slik kreftsvulst? Det har vært en lang prosess drevet av maktelitens ønske om tilgang til enkle penger.

Før trykkekunsten foregikk inflasjonen ved at det ble blandet uedle billige metaller i myntene. Det var internasjonal hyperinflasjon i mynter i 1619. Girobanken Bank of Hamburg ble opprettet for å avhjelpe næringslivets betalingsproblemer. Kundene kunne overføre betalinger i sølv via deres kontoer i banken. Banken eksisterte frem til 1870 da den i forbindelse med innføringen av gullstandarden ble slått sammen med den tyske sentralbanken.

Banken var i hele perioden viktig for det norske næringslivet som hadde mye handel med Nord Tyskland. En tilsvarende girobank var Bank of Amsterdam var etablert i 1609 av samme årsaken for å bøte på kaos i myntvesenet med en rekke tvungne betalingsmidler med ulik kvalitet og ulik verdi i sirkulasjon.

Med trykkekunsten kom en ny type penger og en ny type banker i drift. Først ute i Europa var Stockholms Banco som ble opprettet på kongelig charter på betingelse av at halvparten av overskuddet ble gitt til kongen i 1657.

Banken drev både girering etter modell av bankene i Hamburg og Amsterdam men også med utlån. Giro og utlånsavdelingene ble kombinert ved at banken lånte ut innskyternes midler. Banken fikk snart problemer med å honorere innskuddene i fysiske penger og tydde da til sedler med løfte om fremtidig tilbakebetaling. Det kunne de gjøre fordi sølv var tvunget ut av sirkulasjon og kopperpengene som var i bruk var nokså klumsete. Løsningen med trykking av sedler var kun midlertidig. Snart kom det så mye sedler i sirkulasjon at verdien sank. Det viste seg snart at banken ikke hadde metall til å løse inn sedlene, det var jo lånt ut, og bankens virksomhet ble avsluttet i 1664.

 

Stockholms Banco var først ute i en rekke av liknende virksomheter. Privat-eide banker, drevet med statlig konsesjon som finansierte statsutgiftene. Bank og England og Bank og France fulgte og utstedte sedler som raskt ble verdiløse. Bankquier ble lenge et skjellsord i Frankrike.

De første sedlene kom til Norge i 1695 da Kong Christian V ga Jørgen en forretningsmann, Thor Møhlen rett til å utstede pengesedler fra Åna-Sira og nordover for å utvikle næringslivet. Pengene ble raskt verdiløse.

Danmark-Norge fikk en tilsvarende institusjon i 1737 Courant-banken. Den var privat eiet og fikk stede ut sedler på konsesjon av Kongen. Banken hadde fra starten plikt til å løse inn sedlene mot mynt. Innløsningen stanset 6 år senere i 1743. Sedlene ble gjort til tvungne betalingsmidler i 1757 og plikten til å plikten til å løse inn sedlene ble deretter midlertidig opphevet, men det skulle vise seg å være permanent. Norge var deretter på papirstandard frem til 1842 da Norges bank igjen fikk plikt til å løse inn sedlene i sølv.

Perioden med papirstandard var preget av kraftig inflasjon og stadige pengereformer. Courantbanken ble overtatt av staten i 1773. Deretter fikk vi nye sedler Den danske og norske Speciebank i 1791, Deposito-Cassen i 1799, Riksbanken i 1813.

Under Napoleonskrigen fikk vi prinsedalerne. Under krigen var det hyperinflasjon i Norge (dvs pengemengden økte over 50% årlig). 1814 kom Eidsvollsgarantien der riksforsamlingen garanterte for utstedelsen av ytterligere 14 millioner spesidaler. Disse ble nedskrevet til 1/10 av Stortinget i 1816.

Norges Bank ble så stiftet i 1816. Den var planlagt fundert med frivillig med privat kapital. Det lyktes ikke og Stortinget besluttet så at institusjonen skulle kapitaliseres med tvang. Dette var den såkalte sølvskatten som skapte mye uro som kulminerte i Bondetogene som ble slått ned militært i 1818.

Det påstås ofte at Norges Bank ble stiftet for å få orden på pengevesenet, men det er tvilsomt om dette var det egentlige motivet; Bankens sedler skulle være innløsbare i sølv, men det ble besluttet at det skulle utstedes dobbelt så mye sedler som sølvmengden. Konsekvensen av dette ble at sedlene ble halvparten så mye verdt som pålydende. Sedlende ble børsnotert på tidligere nevnte Hamburger Banco.

Det ble også lovfestet at kjøp i andre valutaer ikke skulle håndheves av staten. Dette ble gjort for å ramme de forretningsmenn som brukte Hamburger Banco til sine forretningstransaksjoner. Bruken av denne hadde dempet skadevirkningene av den tidligere inflasjonen.

Beslutningene om å utstede dobbel seddelmengde, sølvskatten, og å lovforby andre betalingsmidler viser at grunnmotivet for Norges Bank ikke var folkets beste. Da kunne de isteden latt folket beholde sitt sølv som da kunne brukes som betalingsmiddel samt akseptere bruken av Hamburger Banco. Dersom Stortinget absolutt måtte opprette en bank burde de hatt dekning for sedlene etter modell av Hamburger Banco.

Norge var i perioden 1816 til 1842 på papirstandard. Mandatet til Norges bank var å gradvis føre daleren til pari kurs. Tilsvarende poltikken på slutten av 1920 tallet. Det var en vanskelig tid for folk og næringsliv med svingende kurs på sedlene. I 1822 hadde man en etterkrigsdepresjon som minte mye om etterkrigsdepresjonen i 1922. Næringslivet som seddelpressefinansiert har tilpasset seg krigssituasjonen fikk alvorlige omstillingsproblemer etter krigen.

Den første forretningsbanken Christiania sparebank fikk konsesjon til å starte opp i 1822. Flere kom til og i 1882 var det hele 300 sparebanker. I 1914 var 90 % av pengemengden kontoer i bankene. Så selv om Norges Bank utover 1800 tallet beholdt 50% dekning for sedlene sank stadig dekningen for den totale pengemengden som følge av forretningsbankenes inflasjon.

Metalldekningen sank fra 50% i 1822, 36% i 1842, 16% i 1873 og 5% i 1914 for å ta noen nøkkelår.

Med bankinflasjonen ble den den nå velkjente forretningssyklusen mer markert. Vi fikk regelmessig oppturer fult av økonomiske kriser med omkring 10 års mellomrom i 1847, 1857, 1866 på 1887 og 1899 i 1907, rett før første verdenskrig var det en alvorlig internasjonal krise. Krisen i 1899 var første gangen Norges Bank aktivt støttet bankene med midler.

Fra midten av 1800 tallet startet staten med å lånefinansiere infrastruktur som jernbaner, havnet og kystfart. Kommunene begynte også å ta opp gjeld.

Det er Interessant er det å sammenholde historiske begivenheter med konjunkturene. I Manchester i 1819 angrep og militært kavaleri en fredelig demonstrasjon mot korntollen i det som kom til å hete Peterloo massakren. Protestene ble utløst av nøden i etterkrigskrisen.

Korntollen ble en sentral kampsak for den engelske liberalismen på 1800 tallet. Korntollen ble opphevet i 1849 i etterdønningene av krisen 1847-48. Thrane bevegelsen vokste også ut av krisen i 1847-48 og hadde også opphevelse av korntoll, handelsfrihet og opphevelse av laugsordningene på programmet. Dette ble gjennomført under krisen i 1866. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887. Dette var en direkte følge av det såkalte Arendalskrakket i 1886. Krisen i 1866 ga støtet til en massiv utvandring til USA.

Krig finansieres ut av seddelpressen. Ved utbruddet av første verdenskrig var det derfor mange som ville løse inn sedlene sine i gull. De norske pengene hadde gått fra å være innløselige i sølv til å være innløselige i gull i 1873. Norges Bank hadde selvsagt ikke gullet. Gull-dekningen for pengene var bare 5% i 1914. Regjeringen besluttet at innløsningen skulle stanse og seddelpressen gikk varm under krigen.

I 1922 fikk vi en etter-krigen depresjon som var nokså lik depresjonen i 1822. Næringslivet som stimulert av seddelpressen hadde tilpasset seg krigens behov måtte gjennom en smertefull omstillingsprosess for å tilpasse seg fredstidens behov. Bankene fikk problemer og Norges Bank støttet bankene med lån altså ved å inflatere.

Fra midten av 20 tallet fulgte sentralbanken den i ettertiden forhatte «pari politikken» som gikk ut på å bringe kronas verdi tilbake til det som var lovbestemt i 1873. Sentralbanklovens pgr lød at 1 kr er 25/62g fint gull. Sentralbanksjef Rygg mente at dette blant annet var et moralsk spørsmål. Når man hadde lovet at kronen skulle ha en bestemt verdi skulle man også holde det og det er jo et godt poeng.

På den andre siden mente markedsorienterte økonomer at man måtte ta inn over seg at verdien av kronen var betydelig under pari verdien og at forsøk på å holde kronen på en annet nivå enn den reelle verdien derfor var økonomisk uheldig.

Og det er jo også et godt poeng. Begge parter i striden hadde altså rett. Men årsaken til problemet var at man hadde lovbestemt verdien av kronen i utgangspunktet allerede egentlig til 4 ganger reell verdi for så å inflatere kroneverdien ytterligere ned.

Derved havnet man til slutt i et uløselig uføre.

Norge startet gullinnløsning i 1928 til pari kurs. Men gulldekningen for pengene ble utover 20 tallet nærmest ubetydelig og i september 1931 sluttet flere land, deriblant Norge, Sverige Danmark og etterhvert også USA i 1933 å løse inn sedlene i metall.

Dermed ble man sittende med en rekke papirvalutaer med begrenset geografisk gyldighet. Varer og tjenester derimot beveger seg over landegrensene og man fikk nå problemer med å gjøre opp kjøp i utlandet.

Den generelle løsningen på dette problemet er egne institusjoner som kjøper og selger valuta. De innbyrdes prisene mellom valutaene bestemmes av handelstrømmen, pengeproduksjonen og renten.

Innblanding i politikken var i tiden med stor pengeproduksjon til ulike formål, blant annet rustningsindustrien og politisk bestemte renter.

Myndighetene ønsket også å manipulere kursene faste fordi de gir forutsigbarhet for næringslivet og nedover av hensyn til eksportlobbyen. Løsningen på dette ble å regulere handelen for å holde kursene.

Det ble raskt valutarasjonering i Norge. Norges Bank inngikk avtaler med bankene om at det skulle foretas behovsprøving ved salg av valuta etter fastlagte retningslinjer om formålet med transaksjonene.

Som en del av bank- og næringssamarbeidet, ble det publisert et opprop i norske aviser 15. Oktober , der man oppfordret det norske folk til i størst mulig grad å kjøpe og bruke norske varer. En liknende utvikling skjedde i andre land, verdenshandelen sank. Valutareguleringene førte til en form for økonomisk nasjonalisme.

8 mai 1945 vedtok London Regjeringen det såkalte Lex Thagard som ga prisdirektoratet vidtgående fullmakter til å gripe inn i næringslivet. Derved fortsatte politikken fra mellomkrigstiden.

Staten fastsatte renten, regulerte kreditten og kanaliserte den inn i de ønskede sektorer. Nordmennene måtte gjennom en vanskelig periode med prisregulering, rasjonering, valutarestriksjoner og handelsreguleringer.

I årene etter krigen kommentere mange at den nye regjeringen var verre enn nazistene i den økonomiske politikken.

Valutarestriksjonene for å holde fastkurs ga seg utslag i byttehandel over handelsgrensene. Det ble gjort avtale om at Norge skulle ta imot Volvoer mot at Volvo kjøpte deler fra norske fabrikker.

Den folkelige motstand mot rasjoneringene var stor og denne politikken ble gradvis avviklet utover 50 tallet. Bilrasjoneringen ble opphevet 1 oktober 1960.

Norge hadde siden krigen vært en del av Bretton Woods systemet som forsøkte både å tilrettelegge for fortsatt inflasjon, hindre økonomisk nasjonalisme og samt ha faste valutakurser.

Det ble laget flere institusjoner for at sentralbankene og statslederne skulle samarbeide om inflasjonen. Bretton Woods systemet var basert på at Dollaren var innløsbar i gull. Når USA stanset gullinnløsingen i 1971 kom verden igjen over på papirstandard. 70 tallet ble en turbulent periode med stor inflasjon, kurssvingninger og devalueringer i en endeløs konkurranse om å ødelegge egen valuta av hensyn til eksportindustrien. Rentene fulgte med prisene og utover 80 tallet fikk man renter opp mot 20%. Inflasjonen var årsak til flere kriser. De siste krisene var jappekrisen omkring 1987 -1991 dot.com like etter år 2000 og Finanskrisen i 2008.

Den siste krisen er møtt med rentesenkning og renten siden siste krisen har ligget på 1,5 -2 %.

Internasjonalt har krisen blitt møtt med såkalte kvantitative lettelser, sentralbankenes kjøp av aksjer og obligasjoner.

Pengeforskriften, som har vært i kraft siden 2001, fastslår at kronens verdi skal synke med 2,5% årlig. Den praktiske effekten av dette er at gjelden og pengemengden øker med ca 6% årlig.

-Hvis man løfter blikket litt ser man at 1600 tallet og tidligere var preget av myntinflasjon. 1700 tallet og tidlig 1800 tallet var preget av seddelinflasjon.

Fra 1820 og 30 tallet tok kontoinflasjonen over og har siden vært det dominerende. Norges Bank fikk adgang til å kjøpe verdipapirer i 1936 (det var tidligere forbudt) og vi ser en økende internasjonal tendens til dette.

-Kriser kan gi endringer både til de bedre og det verre. Krisene i 1847 og 1866 førte til mindre handelsrestriksjoner, mens krisen i 1931 førte til mer handelsrestriksjoner.

-Realitetene vinner til slutt. Pengehistorien er historien om myndighetenes forsøk på å sette penger i sirkulasjon til overpris.

Verdien av disse pengene beveger seg hele tiden mot den reelle verdien som er sluttstasjonen. Verdien av sedlene som ble utstedt i 1818 ved halvparten av pålydende fordi de kun var dekket av 50% gull.

Verdien av riksdalerne var 0 og det viste seg raskt. Gullstandarden 1873-1914 og Gold exchange standard 1928 -1931 var også dømt til undergang ettersom gulldekningen nærmet seg null.

Norge har siden 1814 vært gjennom ca 10 ulike pengeregimer som igjen stadigvekk har blitt justert (Ulik metalldekning, ulike fastkurser osv.)

Endestasjonen for den norske kronen er også null. Samme skjebne venter for kronen som riksdaleren som ble nedskrevet til 1/10 i 1816.

Forsøk på å fastsette valutakurser i strid med markedet feiler også til slutt. Norge har vært gjennom flere devalueringer siste i 1986 og 1993. Siden dette har valutaen flytt fritt. Men den svinger betydelig.

-Fellesvaluta er en stor lettelse for verdenshandelen og nasjonale valutaer er fører til økonomisk nasjonalisme. Økonomisk nasjonalisme er igjen en medvirkende årsaken til krig.

Et ordtak sier at når varer og tjenester slutter å krysse grensene så vil de bli erstattet av armeer. Økonomiske skott gir et naturlig folkelig driv for krig for å fjerne barrierene.

-Alle kriger finansieres ut av seddelpressen.

-Institusjoner har sin egen logikk. Når man først introduserer et forvaltningsorgan som utsteder penger så vil den gjøre dette og det vil være et evig politisk press for mer penger og for

-Sentralbanken er grunnleggende uforenlig med rettstaten. Idealet for et forvaltningsorgan er at det operer streng regelbasert, mens en pengepolitikk krever utøvelse av stort skjønn.

Som en konsekvens av dette blir folket stadigvekk lurt ved overraskende regimeskifter i tillegg til den daglige utvanningen av kronen)

Min alternative årstale 2014

2013 har vært nok et år preget av økonomisk stagnasjon. Sentralbankrentene har vært nær null. Årsaken til er at sentralbanksjefene tror at pengeproduksjon er en kilde til økonomisk velstand. Penger kommer i sirkulasjon når bankene låner ut penger, men lave renter blir det mere lån. For å få ytterligere fart på økonomien har sentralbankene i tillegg gjennomført såkalte kvantitative lettelser som er oppkjøp av eiendeler med nytrykte penger.

Krisen fortsetter allikevel som før med null vekst, arbeidsledighet og altså stigende gjeld. Nyhetsbildet har også vært preget av uroligheter verden over. Det er en meget bekymringsfull totalitær tendens i mange land manifestert i overgang til militært styre, teknokratisk styre og begrensninger i ytringsfriheten i blant annet Ukraina, Spania og Tyrkia. Avsløringene til Edward Snowden om omfattende overvåking føyer seg inn i dette bildet. Det er også stadige nyheter om korrupsjon. Disse forholdene henger nøye sammen. Folk strever med å skape seg et levebrød men blir hindret på ulike måter. Samtidig ser folk at enkelte beriker seg på urett vis. Disse forholdene gjør at folk blir sinte og krever endringer. Staten på sin side forsøker å nøytralisere den voksende opposisjonen til dels med maktmisbruk. Når det blir uroligheter kan deler av befolkningen ønske at politiet og militæret griper inn for å skape ro.

Når nærmest alle land på kloden opplever de samme problemene bør må man reflektere over årsakene til dette. Veldig mange ser på samfunnet som en organisasjon med statsministeren som leder som gir order som folket adlyder som i militæret. Dette gir seg utslag i en mengde lover og forskrifter som fungerer som ordrer til folket. Alternativet til dette er et samfunn basert på kontrakter mellom innbyggerne. Staten gir da ingen ordrer men nøyer seg med å håndheve kontraktene mellom innbyggerne. Den som mottar en kommando kan føle ordren urettferdig og det er betydelige midler og makt i denne kommandostrukturen, statsapparatet, hvilket åpner for korrupsjon.

Kommandosamfunnet presterer dårlig økonomisk.  I arbeidsdelingen kommuniserer aktørene med priser. Økende priser forteller konsumentene at de skal konsumere mindre og produsentene at de skal produsere mer og vice versa. På denne måten samarbeider milliarder av mennesker om å lage millioner av artikler. I det sivile samfunn lager virksomhetene regnskap og disse er basert på priser. På denne måtene fastslås det om virksomheten skaper større verdier enn den forbruker. Ludvig von Mises påviste for snart 100 år siden at det ikke finnes noe rasjonelt alternativ til priser for å koordinere arbeidsdelingen. Når statene således monopoliserer viktige sektorer som penger, helse, utdanning og transport blir disse delene av økonomien kaotiske. Når myndighetene gjennomfører omfattende inngrep i økonomien gjennom skatter, toll, subsidier, forbud, privilegier, reguleringer osv. osv. blir resultatet omfattende forstyrrelser i økonomien. De mest alvorlige enkelt inngrepene er manipuleringen av renten som forstyrrer tilbud og etterspørsel av sparing og arbeidslover som sender store befolkningsgrupper ut i arbeidsledighet.

Mange tror at et samfunn uten en overkommando som gir order blir kaotisk. I realiteten er det omvendt. Et samfunn uten kontrakter har ingen priser og derfor blir arbeidsdelingen kaotisk.

Veien ut av krisen er å gjeninnføre priser. Det vil si å avvikle statsmonopolene, skattene og alle reguleringene som går på tvers av eiendomsretten og kontraktsfriheten. Arbeidsdelingene vil da bli koordinert. Alle er mer fornøyde når det går bedre og økonomisk vekst gir generelt et mere harmonisk samfunn. Omstillinger er en utfordring for mange. Når vi fjerner rente og pengemanipuleringene unngår vi de jevnlige korreksjonene der store grupper mister jobbene eller lever i frykt for å miste jobbene. Den kanskje største kilden til politisk uro er at det gis order fra sentralledelsen som folk er uenige i. Det kan være vedtak om hvor infrastruktur og institusjoner skal plasseres (veier, skoler) eller bestemmelser om hvordan folk skal innrette seg ( pappapermisjoner, åpningstider, pensum i skolen , hvem som skal henvise til abort osv )  I et kontraktsbasert samfunn forsvinner disse kildene til frustrasjon og uro i det den enkelte forhandler frem de løsninger som passer i en gi og ta prosess. Når ordrene blir erstattet av regler som folk oppfatter som rettferdige og rimelige synker konfliktnivået veldig. Disse reglene er det som kalles «Rule of Law» ( and not of men). Reglene fastsettes ikke lenger fra sak til sak etter innfallsmetoden, men er erstattet av generelle regler som anvendes på det enkelte tilfelle.

Krisen og urolighetene treffer land på alle kontinenter med ulike kultur urolighetene treffer ikke bare diktaturene, men også de tradisjonelle demokratiene. Årsaken er at også demokratiene har et betydelig innslag av kommandostruktur. Problemene som følger med dette forsvinner ikke ved at man bytter ut deler av ledelsen hvert fjerde år. Kun en fjerning av kommando-strukturene vil løse problemene. Her ligger feilen som ble gjort når muren falt, i den arabiske våren osv. Og her ligger årsaken til at demokratier så lett blir diktaturer. Norge er et bedre stilt enn mange andre land, men vi har den samme kommando strukturen som land som er kommet i alvorlige vansker. Vi har problemer med rettsikkerheten, det er køer for offentlige tjenester og staten har pensjonsforpliktelser den ikke kan møte. Det er på tide å legge om kursen.

Det er flere strategier for hvordan den enkelte bør møte utfordringene fremover. En er å bruke all energi på sørge for seg selv og forberede seg på det som kommer. Flytte til et annet land. Kjøpe seg dyrkbar jord, gull og våpen. Jeg har sympati for denne strategien. En annen strategi er å engasjere seg for å prøve å snu utviklingen. Vi har bruk for de intellektuelle som driver ideologisk krigføring og opplysning, Vi har bruk for juristene som vender loven mot makten, og vi har brukt for aktivistene som markerer uenighet og er ulydige. For de som ønsker å endre utviklingen gjelder at man må finne sin plass utifra hva man finner mest nyttig og hva man kan leve med.

Hvorfor nordmenn hadde vært bedre tjent uten oljen og oljefondet.

Jeg holdt dette foredraget under «Kontra» i Larvik 20.04.2013

Vi er vokst opp til å tro at oljen og oljefondet er en velsignelse for landet. Jeg vil nå slå kontra mot en del myter som ligger bak dette synet. 

Første myte: Naturressurser er spesielt verdifulle.

Det er litt sånn: Yeah Norge har vannkraft, fisk og olje. Vi er rike! Ikke sant?

Alle sluttprodukter produseres i mange produsentledd. Hvert ledd legger verdi til varen og tar ut en viss profitt. Som et eksempel utgjør salgsverdien av råvarene i denne telefonen en liten brøkdel av telefonens salgsverdi. Profitten er ikke større i råvareutvinningen enn i sluttproduktene. Tvert om er profitten i råvarer ofte mindre siden sluttproduktene er forholdsvis unike og kan selges fra en delvis monopolsituasjon mens råvarene er like og selges i hard global konkurranse.

Dette faktum utrykkes ofte i forretningslivet ved å si at en vare eller tjeneste er blitt en ”Commodity” hvilket betyr at det er stort prispress og små marginer.  Det motsatte fenomenet er når noe er ”hot”, Da er varen unik og folk er villige til å betale ekstra.

Den første iphonen var hot. Nå er smart-telefoner i ferd med å bli comodities de også og prisene presses ned. Olje og naturgass blir aldri hot. (med mindre du tenner på da, men det blir ikke helt det samme). Det er ingen garanti for suksess å være spesiell. Men i snitt er det bedre enn å være lik de andre.

I virkeligheten er det også slik at byene, som ikke har naturressurser er de rikeste områdene på jorden med Hong Kong og Signapore som fremtredende eksempler.  (selv om det er flere årsaker til dette).

Andre Myte: Eierskap til produksjonsmidler og ressurser er nødvendig for å få del i verdiskapning.

Det er litt sånn ”Jippi for oljen vår” Men det er to forhold som gjør at folket har nytte av produksjonsmidler uten å eie dem.

Det ene er billige varer og tjenester.

Når det gjelder tjenesteproduksjon er det opplagt.  Når du tar en flytur, bestiller time på verkstedet, har telefonabonnement osv. så har leverandøren fullt eierskap til produksjonsmidlene mens kjøper nyter stor fordel av produsentens utstyr. Folk finner det bedre med et telefonabonnement enn en langbølgesender. Når man kjøper en tjeneste ønsker man fordelen ved produksjonsmidler uten eierskap og risiko overhodet.

Det samme gjelder, litt mindre opplagt for varer.  Andres produksjonsutstyr setter deg i stand til å kjøpe varer og tjenester du aldri ville kunnet frembringe på egenhånd. Dess bedre og mer produksjonsutstyr andre har dess billigere og bedre varer får du til samme pris. Som eksempel kan tas bilindustrien. Dersom biler produseres i et lite antall primitivt utstyrte verksteder blir de mye dyrere i salg enn om det finnes en stor bilindustri med roboter og annet moderne utstyr.

Effekten av dette er at det er viktigere at andre har produksjonsmidler enn at man har dem selv. Foreksempel kan en som utfører enkelt manuelt arbeide reise billig, med Ryanair for eksempel, til en storby, eie avanserte verktøy som smarttelefoner, vaskemaskin og bil. Motsatt ville en milliarder leve et meget primitivt liv om det ikke ble lagt varer og tjenester ut for salg.

Den andre nytten av produksjonsmidler er arbeidsplasser

En velutstyrt arbeidsplass betyr høye salgsinntekter og arbeidsgiveren kan tilby gode arbeidsforhold og høye lønninger.

Og spesifikt i forhold til det norsk folk er effektiv oljeutvinning og følgelig lave oljepriser og gode arbeidsplasser langt viktigere enn å være medeier oljevirksomheten.

Tredje myte: Statsdrift er like godt som sivil drift.

Jeg har nå argumentert for at andres produksjonsmidler er det viktigste for oss alle. Jeg vil nå argumentere for at produksjonsmidlene bør være sivilt eiet. Det er to årsaker til at sivilt eierskap er bedre enn statsdrift:

Økonomisk kalkulasjon

Det største problemet med statsdrift er problemet med rasjonell økonomisk kalkulasjon. Det vil si å bruke begrensede økonomiske ressurser der de gjør mest nytte. I et marked skjer kalkulasjonen med penger som enhet og regnskap med dobbeltbokføring som verktøy. De som produserer varer og tjenester det er behov for får profitt og kan utvide virksomheten. De som produserer ting som folk ikke vil ha tvinges på sin side til å innskrenke. Det er prisene som koordinerer aktiviteten til mange milliarder mennesker i den globale økonomien som ellers vet svært lite om hverandre.

Med statsdrift uten reelle priser famler administratorene i blinde. Skal vi bygge den eller den veien eller kanskje tog eller satse på utdanning? Det finnes intet rasjonelt alternativ til markedet. Det er enten ressursallokering basert på priser og profittmotivet eller tildelinger i hytt og pine med kaos og sløsing som resultat. Prisene er Adam Smith’s usynlige hånd. Markedsøkonomi er planøkonomi. Mens planøkonomi er anarki og kaos. For de som er interessert:  Det var Ludvig von Mises som først påpekte at økonomisk kalkulasjon er umulig uten priser og profitt i 1920.

(En digresjon: Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med ”stykkprisfinansiering”. Da lager politikerne et ”lekemarked”. Men dette løser ikke problemene i f.ex helsesektoren siden prisene ikke er reelle og derfor ikke reflekterer kundenes reelle behov. )

Dyktige ledere

Et marked er en form for økonomisk demokrati der kjøperne daglig med sine ”kjøp” og ”ikke-kjøp” bestemmer hvilke eiere av produksjonsmidler som skal synke ned i rekken av lønnsmottakere og hvem som skal utvide sin virksomhet.

Denne prosessen sikrer at de dyktige produsentene over tid styrer økende mengder produksjonsmidler mens de mindre dyktige taper sin andel. I byråkratiet under statsdrift uten profitt og tap er det ingen slik utvelgelse og administratorene vil nødvendigvis bli dårligere.

(Som en digresjon igjen. Det er dette problemet sentralplanleggerne forsøker å møte med konkurranseutsetting)

Fjerde myte. Profitten fra oljevirksomheten må investeres utenlands.

Pengeforskriften

-Dersom man har klart for seg nytten av produksjonsmidler ligger både i billige varer og i arbeidsplasser ser man galskapen i at pengeforskriften foreskriver investeringer i utlandet.

Borgerne mister derved fordelen av å ha produksjonsmidler i nærheten. Det betyr lavere lønninger og høyere priser på tjenester og varer som må transporteres til Norge. Norge gjøres i økonomisk forstand til en utmark. Innbyggerne i utmarken har glede av sivilisasjonen langt der borte, men alt er litt dyrere og noe blir ikke å få tak i overhodet og lønningene blir lave siden inntjeningen i næringslivet er lav.

Årsaken til at forskriften er som den er nok en erkjennelse av at økonomiske ressurser brukt innenlandsk vil bli sløst bort på stemmekjøp av maktsyke politikere mens plasseringer i utlandet (i større grad) er utenfor politikernes domene og således blir fornuftig investert.

Femte myte: De unge må forsørge de gamle.

Det er ikke det samme om den enkelte sparer til egen pensjon eller om de unge betaler for de gamle. Jeg skal nå forklare forskjellen;

Når du betaler inn penger på din polise har du produsert en vare eller en tjeneste som du velger å ikke konsumere. Si at du velger å ikke ta en restaurantbesøk og isteden betale til  en pensjonskasse som investerer i et vei prosjekt. Dermed går restaurantbransjen litt dårligere og veibyggingsbransjen litt bedre i forhold til om du hadde gått på restaurant.

Dersom mange oppfører seg på samme måte blir det en vridning av økonomisk innsats fra reiseliv, forbruksvarer osv. til prosjekter som med tiden øker produksjonskapasiteten (industri, utdanning, infrastruktur..).

Med statlig skattefinansiert pensjon konsumeres de innbetalte skattene til de unge vekk av de gamle og skjer ingen kapitalakkumulasjon som kan forsørge de unge når de blir gamle.

Dette er ikke en direkte kritikk av oljefondet, men av underdekningen i fondet og den delen av fondet som er utgjøres av statsobligasjoner som er en fordring mot fremtidens unge.  Det er også en tendens til at sivile pensjonsfond lovpåbys å ha statsobligasjoner i porteføljen med samme konsekvens at det ikke etableres nye produksjonsmidler.

Infrastruktur som brygger, veier, flyplasser, vann og kloakk o.l. perfekte investeringsobjekter for pensjonsfond. Isteden ser vi at infrastruktur forfaller eller at sentral infrastruktur utvikles i langsomt tempo mens staten sløser bort penger på løpende konsum.

Med sivile pensjoner løses det demografiske problem «at det blir for få til å forsørge de gamle» siden en stor aldrende generasjon overlater en stor mengde produksjonsmidler til neste generasjon. De gamle lever av den ekstra produksjonskapasiteten i disse produksjonsmidlene.

 

 

6 Myte Det er viktig at Norge håndhever råderetten over naturressursene.

Håndhevingen av det nasjonale eierskapet til oljen gir en betydelig militær, diplomatisk og bosetningspolitisk kostnad som må dekkes inn av folket. Som vi har sett er det til folkets fordel om ressursene blir utnyttet uten statlig innblanding. Staten Norge burde derfor ikke håndheve råderetten over f. ex oljen overhodet.

Nasjonal kontroll over naturressurser har historisk vært en viktig kilde til krig. Dette tankegodset er årsak til at man holdt seg med kolonier, Hitlers lebensraum-ideologi og det globale aspektet ved konfliktene i Midt Østen.

( Avrunding. )

Jeg vil avrunde med å diskutere årsaken til at staten har tatt kontroll med oljeutvinningen. Også andre naturressurser som fiske, vannkraft og landbruk er kraftig regulert. Årsaken er den samme som årsaken til at Larvik i 1665 ble gjort til ladested og fikk handelsprivilegier. Årsaken er skatt. Fysisk fast lokalisert verdiskapning er enklere å skattlegge enn mobil verdiskapning. Denne skatteinngangen er en fordel for staten som øker sin makt men ikke for folket som får mindre velstand og må tigge velferdsgoder tilbake fra byråkrater og politikere.

Jeg vil også nevne skadeeffekten i forhold til innovasjon og nyskapning. Vi har et statlig pensjonsfond på 4000 milliarder. Med sivile pensjoner vil mange velge å legge pensjonen sin i egne virksomheter, familiebedrifter og egne investeringsporteføljer. Statlige pensjoner tenderer til å bli plassert i større etablerte virksomheter.

I tillegg har bankene gjeldsbelagt folket med ca 2000 milliarder og vi har skattinnkreving på ca 1000 milliarder i året. Det sivile samfunn nærmest støvsuges for kapital. Det finnes snart ikke selveiende gjeldsfrie bedriftsledere i Norge.

Mest alvorlig er kanskje at fellesøkonomien er en evig kilde til splid i folket. Tildelingen av konsesjoner og oppdrag er en kilde til sinne hos de som blir forfordelt og innbyr til korrupsjon.

Men enda mer omfattende er støyen som følger med bruken av pengene. Alle slåss om å få penger til seg og sine eller sine fanesaker.  Man så det sist nå i forbindelse med fremleggingen av Nasjonal Transportplan. Folket krangler så busta fyker om tildelingen til sine kjepphester. Dette i kontrast til det sivile samfunn der alle er glade når det kommer et nytt tilbud men ingen er sinte om det ikke gjør det.

Endelig er felles pensjon og annen statsvelferd kilde til fremmedhat og rasisme i det fremmede mistenkes å ville naske i de innfødtes opparbeidete rettigheter.

Vi er lært opp til å tro at oljen og pensjonsfondet er en velsignelse for folket. Realiteten er at oljen er en velsignelse for staten og en forbannelse for folket.  Dersom vi ikke hadde hatt oljen ville vi livnært oss med noe annet. Og dersom folket selv fikk forvalte sin kapital ville den gitt bedre avkastning og folket kunne sette alderdommen tryggere i møte og vi ville hatt et mer harmonisk samfunn.

Min alternative årstale 2013

Finanskrisen er inne i sitt 6 år. Og tiden er preget av høy arbeidsledighet, reallønnsnedgang og nedskjæringer i statsvelferden.

Med den økonomiske nedgangstiden ser vi økende sint, aktivisme og forakt for autoriteter. Ulike løsrivingsbevegelser har vind i seilene i land som Italia, Spania, Belgia og Ukraina. I USA fikk et initiativ for løsrivelse av delstatene titusenvis av underskrifter.

Nasjonalsosialismen er på fremmarsj med en agenda om selvforsyning og innvandringstopp egentlig løsrivelse fra det internasjonale samfunn. Det er også økende tendens til ekstralegal tilværelse (utenfor rettsystemet) med svart arbeid og ulovlig opphold. I sum er tendensen at både samfunn og stat er i oppløsning.

Når samfunnet faller fra hverandre kan man stille spørsmålet hva som binder oss sammen? Vi har nære bånd av familie, vennskap, kollegaer og bekjentskaper. Men ut over det?

Svaret ligger i arbeidsdelingen. Overlevelse og et komfortabelt liv krever tusenvis av varer og tjenester. Noen av dere har kanskje lest essayet om blyanten. Ingen kan lage en blyant alene. Faktisk krever fremstillingen av en blyant at tusenvis av mennesker samarbeider.
Det er mer effektivt å spesialisere seg på et lite område og bytte til seg alt det andre man trenger. På den måten hjelper vi hverandre til å overleve. Bonden, sjåføren, butikkeieren, legen, mekanikeren, rørleggeren, elektrikeren alle hjelper hverandre når det behøves.
Det er effektiviteten i arbeidsdelingen som gjør at lager språk, samler oss i byer og tettsteder og kommunikasjonsårer. Limet i samfunnet er at våre medborgere produserer det vi trenger for å leve godt. Vi markerer det daglig når vi sier takk for handelen i butikken.
Arbeidsdelingen er hovedforskjellen mellom et primitivt og barbarisk nomadesamfunn og et sivilisert industrisamfunn. Der nomaden slåss om begrensede ressurser og har fordel av hverandres død har man i arbeidsdelingen fordel av hverandre og hverandres suksess.

I sivilisasjoner har det ofte vært behov for et organisert væpnet forsvar for å forsvare seg mot angripere. Det har også vært behov for væpnet ordensvern for å beskytte borgere og handelsruter. Og det er behov for uavhengige organer som avgjør tvistene på en objektiv måte og som kan håndheve avgjørelsene etterpå.
I alle sivilisasjoner har det således vært behov for væpnede institusjoner som holder volden under objektiv kontroll. Disse institusjonene har fått borgernes aksept grunnet nytten. Så har det da skjedd igjen og igjen at disse væpnede organisasjonene har kommet ut av kontroll. Kongen, keiseren, føydalherren har plyndret nabolandene istedenfor å forsvare eget territorium og krevet inn skatter langt utover det nødvendige og således ranet befolkningen istedenfor å beskytte den mot ranere.

Protester mot overgrep er ofte brutalt fortiet med fysiske angrep som fengsling og drap av opposisjonelle. Men også indirekte ved å gjøre opposisjonelle fredløse, fritt vilt for regimets støttespillere eller bruk av landsforvisning. Slaveriet i USA startet med landsforviste engelskmenn. Enda mer subtile metoder er å nekte opposisjonelle mat eller arbeide.

Men en diktator, en junta eller et regime kan ikke holde seg ved makten ved terror alene. Slike maktmaktkonstellasjoner trenger også en betydelig støtte i befolkningen for å beholde makten. Undertrykkerne trenger en bærende ide for å legitimere undertrykkelsen. Ideene har vanligvis vært forsvar mot inntrengere og intern orden. Et annet argument er at de er plassert på jorden for å implementere guds vilje.

Også velferd er en sentral ide og er i vårt tid det sentrale argument for staten. Dette er både direkte velferd i form av penger, men også rettslig velferd, paternalisme, lover som beskytter folk mot seg selv. Romerriket hadde et omfattende velferdsystem, føydalherreren, eneveldene og kirken hadde også velferdsordninger.

En abstrakt ide og visjon er ikke nok alene. I tillegg må det holdes orden i rekkene i det daglige. Det gjøres ved å gi støttespillere gaver. Det kan være direkte gaver i form av varer, tjenester og penger. Eller indirekte rettslige gaver i form av stillinger, konsesjoner, subsidier, tollbeskyttelse, monopoler, yrkesprivilegier, lovfestede tariffer osv.

Med tiden tas slike privilegier for gitt av støttespillerne og forsøk på å fjerne dem blir møtt med utålelig hard motstand mot regimet. Det utvikles også en generell forventing i folket om å motta privilegier av staten. Over tid vikles samfunnet således inn i et stadig mer omfattende og komplisert vev av lover, skatter, bevilgninger, byrder og privilegier.

Arbeidsdelingen fungerer best med eiendoms og kontraktsrett. Kontraktsfriheten sørger for at de beste produsentene leverer varer til folket. Eiendomsretten sikrer at de akkumulerer nødvendig kapitalutstyr til å levere varene. Økende omfang av privilegier og skatter bremser veksten i økonomien og man når til slutt et punkt der nye inngrep fører til direkte tilbakegang.

Sett i fra den enkelte borgeres side når stadig flere et punkt der det blir lønnsomt ignorere reguleringene, skattene og leve ekstralegalt utenfor rettsystemet. Eksempler er svart husvask, pirattaxier, prostitusjon, svart håndverk og smugling. Andre benytter seg av sjenerøse velferdsordninger og melder seg ut av arbeidsdelingen. Noen emigrerer til friere land. Entreprenører gir i møtet med reguleringer og skatter opp og blir fast ansatte. Sivil virksomhet blir uprofitable og folk finner arbeide i byråkratiet. Tendensen er normalt at folk melder seg inn i arbeidsdelingen og den skaleres opp, men tendensen men nå er at folk melder seg ut og nedskalering.

Også statsmaktene er i tilbakegang endog sett i fra statens side. Nasjonalstatene forvitrer innenfra av byråkrati, korrupsjon, maktkamp og udugelighet samt effekten av allmenn folkelig motstand. Arbeidsdelingen er kommet til et punkt der økte skatter reduserer skatteinngangen.I en stagnerende økonomi blir privilegier til noen et direkte minus til andre og motstanden mot privilegie-systemet øker.

Man skal ikke undervurdere sentralbankenes betydning i den nasjonale samlingsprosessen. Seddelpressen var hele tiden en viktig finansieringskilde for sentralmakten og så og si sugde sugde økonomisk makt fra folket til regimenes støttespillere. Et gjeldstynget folk er redde og usikre og lettere å manipulere. De kollektive lønnsavslagene skaper splid i folket som kan utnyttes av makthaverne.

Også sentralbanksystemet er snart ved veis ende. Ytterligere inflasjon vil ødelegge pengesystemet og bli møtt med sivil ulydighet i form av alternative illegale betalingsmidler.
Vi er altså fanget i et system der folket står i gjeld til halsen, strides innbyrder, må søke om tillatelse for å drive næringsvirksomhet og må tigge makthaverne om å få helsetjenester, pensjoner og forsikringer.

Det kan altså se ut til at både arbeidsdelingen og staten er kommet til en bakketopp når det gjelder inngrep fra staten. Med økende inngrep vil vi se regelrett økonomisk tilbakegang og sviktende oppslutning om statsmakten. Så kanskje vil vi se at Nasjonalstatene som ble samlet på 16, 17 og 1800 tallet og toppet seg med 1 og 2 verdenskrig og stor statsvelferd fremover gradvis vil gå i oppløsning til mindre autonome områder.

Det vil bli spennende å følge utviklingen fremover. Vi har vennet oss til økonomisk fremgang og personlig sikkerhet. Tilværelsen fremover kan bli annerledes. Det er to hovedscenarioer;

Det ene er at statsmakten løsner på grepet. Desentraliserer og fjerner privilegiene og byrdene. Økonomien vil da bedre seg og konfliktnivået vil synke.

Historisk har det i midlertidig vist seg at makthavere og innehavere av privilegier istedenfor å oppgi dem har forsvart dem med nebb og klør. Når det fremover blir vanskeligere å skaffe seg støttespillere med gaver vil reaksjonen være å undertrykke en voksende opposisjon med voldelige midler. Regimene vil også forsøke å skaffe seg syndebukker (de rike, de annerledes, utlendinger..) for å kanalisere motstanden vekk fra seg selv. Man kan frykte en aggressiv utenrikspolitikk med rot i handelskrig eller bare for å lede vekk oppmerksomheten. Med sammenbruddet i statsvelferden vil vi se mye sinne når folk opplever at de ikke får levert det som var lovet. Det er grunn til å frykte en fremtid med voldelig nasjonal uro og internasjonale konflikter ikke ulikt det vi hadde i mellomkrigstiden.
Denne utviklingen har kommet lengre internasjonalt og vi har et pusterom i Norge. Denne tiden bør vi bruke til idespredning samt å arbeide for politiske løsninger på problemene slik at vi får en myk landing og utvikling i riktig retning. og ikke, i verste fall, et forfall til en ny middelalder.

For at arbeidsdelingen skal fungere globalt må kontrakter håndheves globalt. Det er en konflikt at arbeidsdelingen fungerer bedre dess flere som omfattes mens statsmakter i likhet med alle organisasjoner derimot blir uhåndterlige når de vokser.

I den optimale verden ville hatt små suverene stater kanskje 50.000 mennesker som var organisert i konføderasjoner for felles forsvar og sikring av borgernes liv, kontrakter og eiendom.
Retningen på de politiske løsningene må være å gi suvereniteten fra staten tilbake til folket.

Notat til Stortingets Finanskomite

Effektene av inflasjon

Finanskrisen er nå halvveis i sitt sjette år, den forverres stadig men det er ingen tegn til politisk vilje til å ta fatt i de underliggende problemene og derved bringe krisen til ende.
Dette er alvorlig både fordi økonomien og velstanden generelt forverrer seg og fordi det bygger seg opp et allment folkelig raseri som til sist kan resultere i uforutsigbare reaksjoner. Jeg anmoder derfor innstendig om at det etablerte politiske miljø, representert ved Stortinget, tar fatt i problemene.

Den viktigste enkeltårsaken til krisen er at det finnes institusjoner, banker, som i gjennom et sett av privilegier er satt i stand til å lage penger ut av tynn luft. Som pengeprodusent kan de erverve eiendeler. Denne ervervelsen skjer på bekostning av resten av folket som ser kjøpekraften av sine lønninger, sparepenger, salgsinntekter og egenkapital synke.

Omfanget er pengeproduksjonen er betydelig og for tiden ca 80 milliarder i året. Siden den siste pengeforskriften trådte i kraft i 2001 er det på denne måten overført ca 1.000 milliarder fra folk til bank og stat. Folket dynges ned i gjeld og bankene opparbeider tilsvarende en enorm fordring på folket. Det er ingen rettferdighet i dette. Folket må arbeide for sine inntekter, mens bankene produserer penger med tastetrykk. Skadevirkningene av utilbørlig pengeproduksjon forsvinner ikke om det legaliseres og drives med konsesjon av privilegerte virksomheter.

Det er en psykisk belastning for folket å leve med gjeld som en usikkerhetsfaktor. Man ser endog at folk tar selvmord på grunn av gjeldsproblemer. Gjeld på hjemmet gjør at mange frykter ekstra for å miste jobben. Når pengene vannes ut blir folk tvunget til å «plassere» pengene og vi blir spekulanter i boliger og aksjer. De stadige svingningene i disse markedene gjør oss til materialister som hele tiden tenker på våre «plasseringer».

Inflasjonen påvirker også næringslivet. Med gjeld blir det færre som tør ta det usikre steget å starte egen virksomhet. Det blir vanskeligere å reise kapital i et gjeldstynget folk. Innovasjonen bremses også. Bankene, som sitter på kapitalen, foretrekker etablerte virksomheter med sikkerhet og gir sjeldent lån til nye ukjente forretningsideer og teknologier.

Også det etablerte næringslivet får problemer med investeringer siden kjøpekraften av salgsinntektene synker. Investeringer må i større grad lånefinansieres og bankene kommer inn som premissgivere i virksomhetene.

Inflasjonen er kilde til mye uro i næringslivet. Bankene gir, i effekt, arbeiderne et årlig kollektivt lønnsavslag. Og lønningene må stadig reforhandles for å kompensere dette avslaget.

Pengerikeligheten er også kilden til de regelmessige krisene med nedleggelser, arbeidsledighet og uventede omstillinger.

Inflasjonen griper altså inn i våre liv på mange måter. Vi blir gjeldsslaver, lønnslaver og spekulanter. Vi blir usikre på alderdommen og jobbene våre. Livet blir usikkert og konfliktfylt. Effekten av inflasjonen gnager seg inn i folkesjelen p åuheldig vis.

Det er også et historisk faktum at alle de fryktlige krigene i vår nære fortid er finansiert ut av seddelpressen mot folkets vilje.

Det vitenskapelige grunnlaget for inflasjon

Finanskomiteen vil nok anføre at inflasjonen har bred vitenskaplig støtte. Politikken både før og under krisen har vært basert på denne vitenskapen. Nå skriker realitetene mot oss; Krisen forsvinner ikke. Teoriene er uegnet til å håndtere virkeligheten.

Visesentralbanksjef Jan Qvigstad sa det godt i sitt foredrag i november:

«Observasjoner som ikke er forenlige med paradigmet, tolereres som uforklarlige. Men over tid kan omfanget av slike uforklarlige observasjoner bli så overveldende at sannhetene bryter sammen. Da må nye sannheter etableres – vi får et paradigmeskifte. Slike skifter kan være smertefulle. Det gamle paradigmet blir gjerne forsvart av de som har utdannelsen fra en tid tilbake. Det er ofte personer i ledende posisjoner både i akademia og i byråkratiet.»

Norge har så langt, tilsynelatende sluppet billig unna. Men vårt pengesystem er identisk med andre land (EU, Island mfl.) som er i alvorlige problemer. Metaforisk kan Norges situasjonen sammenliknes med å sitte i twin-towers og se det ene tårnet gå ned. Det logiske i en situasjon er å bruke det heldige pusterommet til å forhindre at man selv rammes av samme katastrofe.

Norges Bank og Finansdepartementet var sentrale i utformingen av ny pengepolitikk i 1999-2001 som var nærmest avskrift av forvaltningens anbefalinger. Stortinget består av legfolk og folket må spørre seg i hvilken grad Stortinget også tar inn over seg fagkunnskap utenfor det etablerte miljøet fra Norges Bank, finansdepartementet, SSB og de privilegerte bankene. Det bør også være en tankevekker at den høyeste akademiske utmerkelse innenfor økonomi «The Sveriges Riksbank Prize in Economic Sciences» deles ut av en sentralbank.

Jeg tillater meg å stille spørsmål ved noen vedtatte dogmer.

Pengeforskriften:
«Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst.»

Hvorfor skal prisene stige med akkurat 2,5% og ikke 1,5% eller 4%?.

Hvorfor skal prisene være stabile? Hensikten med priser er jo stikk-motsatt at de varierer slik at produsenter endrer sitt tilbud i tråd med etterspørselen og konsumentene endrer sitt konsum i tråd med tilbudet.

Hvorfor skal prisene øke overhodet? For konsumentenes del (hvilket vil si oss alle) er det en klar ulempe at kjøpekraften av pengene svekkes.
Det er heller ingen produsenter overhodet som tjener på at prisene samlet vil stige. Hver enkelt produsent regnskapsfører og kalkulerer et meget lite utvalg priser og forholdet mellom disse.

De eneste som tjener på inflasjon er staten og bankene som kan erverve aktiva med pengene de produserer.

Norges Bank har regelmessige ”Rentevedtak

Rente er en pris, nemlig prisen på å utsette et konsum av produserte varer og tjenester. Det er en feilslutning å tro at staten kan vedta denne prisen ved dekret. Utlånene øker når sentralbanken setter ned renten, men folket reduserer ikke sitt konsum for å dekke inn det økte konsumet til lånetakerne. Effekten er at overkonsum og forarming av folket.

Man bør også stille spørsmål til resultatene av Norges Banks OG BIS virksomhet i forhold til deres målsetting.

«Norges Bank skal sikre prisstabilitet, finansiell stabilitet og merverdi i kapitalforvaltningen»

Prisene i særlig eiendom, aksjer og råvarer varierer noe ganske voldsomt.
Når det gjelder «finansiell stabilitet” kan man vel ikke gi annen karakter enn stryk? Nyhetene, år ut og år inn, er preget av krisemøter, krisepakker, negative renter, kvantitative lettelser osv. Inntrykket er panikk. Det er heller ikke noe nytt. Så lenge Norges Bank har beskjeftiget seg med finansiell stabilitet og prisstabilitet, siden 1850 minst, har vi hatt det motsatte; Litt tilbake i tid hadde vi en runde med krisepakker på slutten av 80 tallet og den siste riksrettsaken i 1927 gjaldt nettopp en krisepakke til en bank.

Fra St.meld. nr. 29 (2000-2001) som ligger til grunn for gjeldende pengeforskrift:

«Den økonomiske politikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling, hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag.»
Konjunkturene er uomtvistelig faktum. Så er spørsmålet; Er det noe feil med folk flest som gjør at de i milliontall, over alle bransjer over hele kloden over generasjoner igjen og igjen gjør feil. Eller kan årsaken til problemene ligge i fellesnevneren som er kjernevirksomheten til Norges Bank; Inflasjon?

«Den økonomiske politikken må være opprettholdbar over tid.»
Norges Bank har økt gjelden med 8% årlig siden vi fikk ny pengeforskrift i 2001. Den økonomiske veksten er ikke i nærheten av dette og det er åpenbart at dette ikke kan fortsette og at gjelden ikke vil bli tilbakebetalt. Politikken som føres er ikke opprettholdbar over tid. Det er 100% sikkert at det kommer en dag da det blir klart at gjelden aldri blir betalt tilbake.

«Den økonomiske politikken må bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig og privat sektor.»
Konjunkturene er et enormt sløseri med økonomiske ressurser. Omfattende feilinvesteringer blir fulgt av arbeidsledighet og saneringer. I de kriserammede landene kan man med det blotte øye se tomme bygninger. Samtidig er folk fattige. Ressursene er blitt bruk feil.

St.meld. nr. 29 (2000-2001) trekker Island, Euro området m.fl. som eksempler til pengepolitisk etterfølgelse.

Fra Norges Bank rapport om finansiell stabilitet juni 2007:
«Samlet sett vurderer vi utsiktene for det finansielle systemet i Norge som tilfredsstillende. Den solide økonomiske stillingen til banker og de fleste låntakere gjør at det norske finansielle systemet synes robust overfor forstyrrelser i økonomien. Bankenes likviditets-, markeds- og kredittrisiko vurderes fortsatt som relativt lav på kort sikt.»
I oktober 2008, 15 måneder sener, fant staten det nødvendig med krisepakke til bankene.

Man kan også bla i rapportene fra Norges Bank. Fra pengepolitisk rapport 1 2010:
Oppsummering «Den mest akutte fasen av krisen i verdensøkonomien ser ut til å være over»

Dette er snart 3 år siden og krisen krisen er like akutt.

Hvor lenge skal Stortinget fortsette å ta alt fra de ledende personer i byråkratiet og akademika for god fisk? Hvor mange nye milliarder skal det overføres fra folket til bankvesenet før det er nok? Hvor lenge skal krisen fortsette før Stortinget innser at virkemidlene virker mot sin hensikt?

Demonstrasjon mot Sentralbanksystemet

Finanskomiteen må ta inn over seg alvoret i situasjonen. Når folket opplever at de rammes av uforståelige, vedvarende ulykker vil de lete etter svar. I sin søken etter forklaringer finner de svar som at problemene skyldes «innvandrerne», «de rike», «bankfolk», «andre nasjoner» osv. Slike forklaringer i kombinasjon med sinne er en alvorlig. Man ser skremmende tendenser til voldelige demonstrasjoner, nasjonalsosialisme, trakkasering av fremmede osv. i utlandet. Slik vil vi ikke ha det her. Med mindre finanskomiteen og det etablerte politiske miljø lytter til og tar inn over seg den fagkunnskap og anstendighet som demonstrantene representerer er det grunn til å frykte at andre grupperinger med andre forklaringer, løsninger og metoder får økende tilslutning.

Det vil bli avholdt en politisk markering i forbindelse med sentralbanksjefens årstale 14 februar i protest mot inflasjonen. Jeg oppfordrer finanskomiteen til å vise respekt for folkets bekymring over utviklingen ved å ta seg tid til å stoppe og snakke med demonstrantene. Vi vil da overrekke et notat med skisse av nødvendig pengepolitisk reform.

Folket krever ærlige penger or arbeidet med dette må starte nå.

Med Vennlig Hilsen
Thomas Kenworthy
Organisator av Demonstrasjon mot Sentralbanksystemet.

Bør stater eie naturressurser?

Det tas for gitt at oljen i havet tilhører staten. Det samme gjelder naturressurser som fisk og vannfall som er omfattende regulert. Også landbruket er kraftig regulert.
Men er det i folkets interesse at stater eier naturressurser?
Fra et økonomisk perspektiv skiller utnytting av natturressurser seg ikke fra annen næringsvirksomhet; Entreprenører spår fremtidig etterspørsel etter en vare (olje, fisk, elektrisitet, hvete..) og investerer kapitalvarer og ansetter arbeidere til å utvinne råvaren. Resultatet blir gevinst eller tap avhengig av effektiviteten i produksjonen og etterspørselen i markedet.

Kostnadene ved råvareutvinningen blir lavest når utvinningen drives av profittmotivet alene. Med staten som eier blir virksomheten politisk styrt og kostnadene stiger i forhold til profittbasert produksjon slik at kostnadene, enten de bæres av folket som konsument eller skattebetaler blir høyere med statsdrift.
Et annet alvorlig problem med statskontrollert råvareutvinning er internasjonale konflikter. Norge er i nærmest kronisk nabokonflikt om kontroll med fisk og olje med Russland. Tilsvarende brygger det opp til alvorlig konflikt mellom Japan og Kina om råderett over noen eier, i Afrika kriges det om gruver, vesten er militært tilstede i Midt Østen osv. Historisk var tilgang til naturressurser en  av begrunnelsene til koloniene. Det samme gjaldt også aggressiviteten bak Nazistenes «lebensraum» ideologi.
Men sett i fra folkets side er det altså ingen grunn til at råvarene bør utvinnes av folk av samme nasjonalitet. Kostnadene til diplomati og militære for å håndheve suverenitet over fjerntliggende råstoffer blir en ekstra utgift som må dekkes av folket gjennom skatter.

Hvordan skal eierskapet fordeles blant folket? Svaret er førstemannsprinsippet og hevd. I utgangspunktet eier ingen råvarene i naturen. Eierskapet går til den som starter utvinningen av ressursen. Fiskeressursene tilhørte derfor i utgangspunktet fiskerne og eierskapet burde på et tidspunkt bli formalisert og håndhevet av staten. Fallrettighetene tilhører den som bygger et kraftverk, oljen tilhører den som finner og utvinner den osv.

Det er en utbredt oppfatning at «vår rikdom» skyldes oljen. Dette er feil. Olje er bare en av hundretusenvis av varer og tjenester det er mulig å produsere med profitt.
Uten olje ville vi i Norge hatt en annen næringsstruktur. Men vi ville ikke vært fattigere. Tvert om ville nordmenn ha vært rikere siden statsrikdommen har satt en stor andel av arbeidsstokken på trygd og muliggjort et omfattende byråkrati.

Det er en myte at naturressurser «gjør oss rike». Man ser da også i praksis at områder med råvareutvinning ikke er spesielt rike. Tvert om de rikeste områdene i verden byområder uten råvareutvinning.

Den egentlige begrunnelse for at staten eier naturressurser er ikke folkets beste, men at det er en skattekilde i motsetning til annen industriproduksjon ikke kan rømme.

English summary
In this post I question the rationale behind state ownership of natural resources.
The ownership increases the cost of production and is the source of international conflicts.

I conclude that natural resources should be owned by civil society and initially be distributed to the «first exploiters» of the resource.

Notat om pengepolitikken til FrP’s programkomite

Innledning
Finanskrisen hadde nettopp 5 års jubileum. Krisen vokser i omfang og krisen vil vedvare og utdypes til bank og pengevesenet blir reformert. Skadevirkningene for det norske folk er utålelige og den viktigste enkeltsaken ved valget i 2013 for folkets fremtid er utvilsomt en reform av bank og pengevesenet.

Skadevirkningene av ”pengerikelighet” har vært kjent i mange hundrede år. Romerriket gikk i oppløsning på 300 tallet under skadevirkningene av høy inflasjon. Pengeproduksjon for å finansiere Syvårskrigen og Napoleonskrigen førte til nød i Norge. Jappetiden og dotcom der alle fikk låne til alter friskt i minne.
I moderne tid har Ludvig von Mises og Friedrich von Hayek m.fl gjort grundig teoretisk arbeide med å forklare årsakssammenhengen mellom inflasjon og de tilbakevendende økonomiske krisene. Pengevesenet som årsaksfaktor er plausibelt; Det er normalt at enkelte bedrifter går overende. Men når tusenvis av virksomheter jorden over på tvers av bransjer kommer i vanskeligheter samtidig er pengevesenet en fellesfaktor.

Det er i dag tverrpolitisk enighet om dagens pengepolitiske regime. Men det finnes ingen forankring i Frp’s grunnplattform for statsmonopoler og planøkonomi. Økonomisk sentralstyring er dokumentert ubrukelig i 70 års eksperimenter i kommunistlandene. Sentralbanksystemet er en arv fra en fortid der sentralplanlegging var populært. Når skadevirkningene nå blir stadig mer alvorlige må Frp ta ansvar og skifte kurs. Pengeproduksjon og renter må i fremtiden overlates til markedet.

Litt teori
Dagens pengeregime er nokså likt jorden over. Alle nasjoner har sentralbanker, statlige nasjonale pengemonopoler, som koordinerer sin virksomhet i BIS (Bank og International Settlements). Statsmonopolene regulerer pengemengden ved å kjøpe aktiva (ofte statsobligasjoner) med penger laget ut av løse lufta. Denne delen av forvaltningen styrer også pengemengden og renten ved å auksjonere ut lån til nasjonale banker som igjen kan låne disse ut til privatpersoner og næringsliv med en forskriftsbestemt multiplikator (typisk 10-20). Dvs. når bankene låner 500.000 av Sentralbanken kan de låne ut 10.000.000 til sine kunder.

Hovedoppgaven for sentralbanen er å stille kreditt tilgjengelig for forvaltningen slik at statsutgiftene kan holdes høyere enn inntektene. Differansen dekkes av gjeld. Ved forfall innløses gjelden ved opptak av ny gjeld slik at statens konsum hele tiden kan holdes høyere enn det som drives inn med skatter og avgifter.
Underskuddene økes gjerne i nedgangstider i henhold til teorier om at folkets konsum bør øke når produksjonen synker. Sentralbankene kjøper gjerne opp aktiva til overpris for å redde folk og bedrifter fra konkurs. Disse inngrepene kalles motkonjunktur politikk.

Kjennetegn ved pengeregimet er at den statsdirigerte renten kronisk ligger under markedsrenten (den renten folk ville krevet for å låne ut penger) og at pengemengden kronisk stiger (de siste 15 årene har f.ex pengemengden 3 doblet seg hvilket tilsvarer ca 8% inflasjon hvilket forøvrig er omtrent det samme som før depresjonen på 30 tallet).

Den store pengeproduksjonen og lave renten gir alvorlige forstyrrelser i økonomien;
For det første «treffer» pengene økonomien et bestemt sted. En god del av banklånene treffer for eksempel boligmarkedet først. Prisene stiger derfor først og mest i dette markedet før pengene sprer seg ut i resten av økonomien. Effekten av dette er at prisene blir drevet opp i visse deler av økonomien og slutter å reflektere folkets reelle preferanser. Større økonomiske innsatsfaktorer blir kanalisert til sektorene med forhøyde priser på bekostning av andre sektorer. Pengepolitikken ødelegger næringslivets kapitalstruktur i forhold til folkets behov.

Sentralbankene manipulerer også rentene og setter dem lavere enn markedsrenten. I ett fritt marked overlater utlåner hovedstolen til lånetaker i låneperioden. Utlåner må derfor utsette sitt konsum til lånet tilbakebetales. For å tjene hovedstolen har utlåner produsert noe og disse varene er, sammen med andre varer, tilgjengelige for lånetaker å kjøpe.

Under dagens pengepolitiske regime lager bankene pengene ut av tynn luft og det finnes ingen varer lånetaker kan kjøpe. Dette betyr at innsatsfaktorene lånetaker hadde forutsatt var tilgjengelige ikke finnes og lånetakers prosjekt er således dømt til å mislykkes. Når denne praksis settes i storskala system er resultatet storskala kriser. Man kan mange steder bokstavelig talt se effekten i form av halvferdige forlatte bygninger. Det er et stort sløseri å avslutte halvferdige prosjekter. Investorer og entreprenører blir ruinert og arbeidere må skifte yrke.

Nødvendige reformer

  • Statens pengemonopol må opphøre. Sentralbanklovens pgr 14 om kronen som tvungent betalingsmiddel må fjernes og det må innføres fri konkurranse i fremstillingen av betalingsmidler. Konsekvensen av dette vil være at folket vil velge en fysisk vare som byttemiddel til erstatning for dagens penger som lages ut av tynn luft og som kun brukes fordi folket tvinges til det.
  • Bankene må pålegges å ha 100% innskudd for sine innskuddskontoer. Det vil si at bankene kun kan drive utlån av såkalte tidskontoer, kontoer med uttaksbegrensninger.

Effekten av reformene
Bankene
Effekten av dette vil bli at bankenes virksomhet med oppbevaring av penger og betalingsformidling blir skilt fra utlånsvirksomheten. ( Man kan sammenlikne dagens bankdrift med at bilutleie ble drevet av folks parkerte biler. «Banken» lover at bilen alltid er på plass men noen ganger er den jo utlånt. Andre ganger lover «banken» utlån av en bil også tar plutselig eieren seg en tur. I begge tilfeller blir det krise for kundene og da trår staten til for skattebetalernes regning og hjelper bankene. )
Prisene
Erfaringen viser at med et varebasert (gull, sølv) er prisene konstante eller svakt synkende. Folk kan spare til alderdommen i forvisning om at pengenes kjøpekraft holder seg stabil. Konstante lønninger gjør at behovet for kollektive lønnsoppgjør faller vekk. Det vil også bli slutt på bobler slik vi ser i for eksempel bolig og aksjemarkedet.
Næringslivet
Den viktigste effekten er at det blir slutt på den såkalte forretningssyklusen med omfattende feilinvesteringer under oppturene og smertefulle omstillinger under nedturene. Dersom en større del av verdensøkonomien forblir i inflasjonen vil vi nok merke effektene av de internasjonale krisene, på den andre siden vil vi nyte godt av store investeringer fra aktører som ønsker stabile økonomiske rammer.
En annen viktig effekt er at utvanningen av bedriftenes egenkapital opphører. Derved vil vårt nasjonale næringsliv blomstre i betydelig grad. Det vil også bli en betydelig endring av finansieringen av næringslivet vekk fra banklån i retning av personlig eie og investeringsselskaper. Dette vil ganske sikkert øke innovasjonen da beslutninger kan tas uten å ”spørre banken”.
FrP har tradisjon for å tale folkets sak og makten midt mot. Jeg håper FrP i denne umåtelig viktige saken kan finne tilbake til sine friske frihetlige røtter og gå inn for en opphevelse av sentralbankloven og avhending av makt til folket. Med krisen som bakteppe er tiden inne og man ser at for eksempel Republikanerne i USA nå seriøst diskuterer å legalisere sivile betalingsmidler.

Dersom programkomiteen ønsker ytterligere innspill i en hvilken som helst form stiller jeg gjerne opp.

Mvh
Thomas Kenworthy