Nazistisk boligpolitikk

Boligpolitikken var en  viktig del av Nazistens «sozialwerk». DAF hadde allerede før krigen et klart ideal: Flest mulig skulle ha små, rimelige og trivelige hus med en liten have til. Robert Ley ble Reichswohnungskommisar i oktober 1942, men krigssituasjonen gjorde at det måtte bli med planene til krigen var over.

Her hjemme hadde Lars Hasvold (http://www.norgeslexi.com/krigslex/h/h3.html) liknende planer. Våren 1942 sendte han et notat til Quisling og understreket behovet at boligpolitikken måtte settes inn i en planøkonomisk sammenheng.

Egil Rian (http://www.norgeslexi.com/krigslex/r/r2.html) skrev i «En familievennlig lønns og byggepoltikk» (1943) at uviklingen med sammenklumping i byene måtte stanses. Staten måtte by «menneskene boliger i landlige omgivelser utenom sentrum og med autostradaer hvorpå de som arbeider i byen lettvint og hurtig kan nå sitt arbeidsted.»

Sverre Kvassnes hadde konkrete visjoner. «Fellessamfunnets organer» måtte i byene sørge for følgende: Eget hus med en liten hage til fruktrær, grønnsaker og poteter. Hagen bør dog ikke være så stor at den berøver innehaveren for meget av deres fritid.

På landet skulle det være virkelige familehus med stue, spisestue, kjøkken, tre soveværelse, bad, wc, atskilt og ordentlig kjeller. De skal være solide og pene, men likevel ikke dyre. Finansieringen skulle skje ved hjelp av et omfattende obligasjonssystem, «og derved at det hele ikke skal baseres på fortjeneste for noen.» 

Utviklingen etter krigen er kjent for de fleste. Vi fikk sosial boligbygging. Vi bygget landet. Vi flyttet folk fra ett rom og kjøkken til tre rom og eget bad. Vi bygget borettslag. Flest mulig, raskest mulig og billigst mulig. Vi fikk Lambertseter Grorudalen. Vi fikk ventelister, ansiennitet, penger under bordet og husbank hus.

Sosial boligbygging er fortsatt en kampsak for mange nasjonalsosialister. Reichswohnungskommisar Robert Ley (http://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Ley) ville gledet seg stort over en kjøretur gjennom Grorudalen i dag.

Det nazistiske faglige arbeidet.

Vi så i forrige bloggpost på det nazistiske trygdesystemet. I denne bloggposten skal vi se på den nazistiske faglige arbeidet.

Den italienske fagforeningsloven av 1926 krevde at staten måtte godkjenne fagforeninger som skulle forhandle på vegne av partene i arbeidslivet. Noe av det første nasjonalsosialsistene i Tyskland gjorde når de kom til makten var å oppløse de gamle fagforeningene og stifte Deutsche Arbeitsfront (DAF) som samlet både arbeidsgivere og arbeidstakere. Hensikten var å harmonisere forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker innenfor den nasjonalsosialistiske rammen. 

Når NS fikk makten i Norge forsøkte de på samme måte å samle og kontrollere fagforeningene. Det ble nedsatt et utvalg, «Østrem utvalget» som skulle lage et utkast til en norsk arbeidetslov. Det inneholdt blandt annet følgende forslag:

c) Skrittvis å ordne de frittstående faglige organisasjoners organisatoriske tilpasning til hovedorganisasjonene for å få enkelte sentralorganisasjoner.

d)Skrittvis å tilstrebe en sentralisering av disse hovedorganisasjonene, med delvis opphevelse av enkelte ledds organisatoriske selvstendighet.

e) Å fremme en ombygging slik at LO’s formann ble leder for hele sentralorganisasjonen

g) Arbeide for indre rasjonalisering og forenkling av hele den faglige organisasjonen gjennom sammenslutning av forbund og organisasjoner til større enheter.

h) Gradvis oppbygging av arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene etter ensartede, forenklede linjer og med innpasning av utenforstående organisasjoner, for at organiasjonene kan innpasses naturlig i en korporativ stat.

I tråd med dette ble de mange små fagforbundene i LO slått sammen under krigen. Når krigen sluttet ble den gamle ordningen med mange små fagforbund gjenninført. De nazistiske ideene hadde imidlertidig slått rot og sammenslåingen i større fagforbund ble snart tatt opp igjen. Proseesen kuliminerte i Fellesforbundet i 1980 årene. Den samme utviklingen har vi hatt på arbeidsgiver siden med samling av arbeidsgiverne i NAF.

Arbeidsdirektoratet ble opprettet i juli 1941 for å håndtere alle spørsmål vedrørende arbeidsgiver og arbeidstaker organisasjonene. Direktoratet finnes den dag i dag som en bauta over nazismen i Norge.

Det nazistiske trygdesystemet

Ser man på velferstatens historiske utvikling finner man en gradvis overgang fra at den enkelte tar vare på seg selv til at staten overtar ansvaret. Som Robert Ley ( http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Ley ) sa i en tale høsten 1933: «Den gamle staten hadde vært en nattvekterstat. Den nye nasjonalsosialistiske staten skulle være en oppdragende stat og en faderlig venn. Staten skal ta seg av folk fra «vuggen til graven» 

Bismarck innførte en rekke velferdsordninger og Tyskland kan kalles velferdstatenes fødested. Bismarcks ytelser var i stor grad basert på forsikringprinsippet. Før 1933 betalte den enkelte borger i Tyskland lovbestemt inn premier til ulike trygdekasser. Fascistene i Itala kopierte Tysklands system. I 1927 kom «Carta del lavoro» arbeidets grunnlov som blandt annet spesifiserte ulike trygder. Dette systemet var lovbestemt og basert på forsikringsprinippet. Arbeidstaker, arbeidsgiver og staten bidro i varierende forhold.

I begynnelsen av 1939 fikk Robert Ley og Deutsche Arbeitsfront (DAF) i oppdrag av Gøring å lage en plan for helsevesen og alderspensjon. Ley satte planleggingsavdelingen i DAF Arbeitswissenschaftliches Institut (AWI) på jobben. AWI utvidet etterhvert perspektivet til et generelt sosialt trygdesystem i Tyskland «Versorgungsverk des deutschen Volkes». I en rekke notater ble det trukket opp grundige planer for trygdesystemet som sammen med lønnspolitikk, utdanningspolitikk og boligpolitikk skulle utgjøre et fremtidig «Sozialwerk». Dette sozialwerk skulle virkeliggjøre NSDAP’s partiprogram for samfunnsolidaritet «volksgemeinschaftlicher Solidaritet».

AWI tok et prinipielt oppgjør med Bismarck/Mussolinis ideer om obligatoriske sosialforsikringer. Denne ordningen fra «liberalistisch-kapitalistischen» epoken ble oppfattet som en ansvarsfraskrivning fra staten ved at staten ikke tok det videre ansvar for folks skjebner. I stedet for forsikring ville AWI ha «Versorgung». Fremtidens «Sozialordnung» skulle ausschliesslich nach nationalsozialistischen Grundsatzen entwickelt und aufgebaut werden».

Det innebar at det nye sosiale trygdesystemet skulle være enhetlig og standardisert. Det gamle lappeteppet av ulike forsikringskasser skulle fjernes. Hele trygdesystemet skulle finaniseres gjennom alminnelige skatter. Prinsippet for alderstrygden ble i tråd med dette at hver arbeidende generasjon skulle avgi en del av sin inntekt til pensjonistene.

Tyskland tapte krigen og 1000 års riket gikk under. Hjemme i Norge førte kostnadene ved krigen til at Nasjonal Samling kun fikk innført barnetrygd og krigskadetrygd samt utvidet arbeidsledighetstrygden. Men Nazistenes sosiale visjoner levde videre.

1 januar 1967 fikk Norge folketrygden. Hitler, Gøring og Ley fikk ikke leve men de ville nok bli rørt til tårer over dette.

For utfyllende lesing om velferdstatens forhistorie anbefaler jeg boken «Solkors og Solidaritet» av Øystein Sørensen.