Dødens dag

Da er vi igjen kommet til arbeidernes, sosialismens og velferdstatens feiringsdag. Vår nasjonale førerskap tar seg en pust i bakken fra oppgavene med å føre tilsyn med oss og forvalte pengene våre. Hitler gjorde dagen til nasjonal feiringsdag når han kom til makten i 1933, Quisling fulgte opp med lovfeste høytiden i Norge i 1942.

Sosialismens historie er historien om dødelige overgrep. Antall drepte under kommunismen er ca 100 millioner mennesker. Søsterideologien Nazismen gjorde det av med ytterliger 25 millioner. Pluss på terroren og lidelsen for de overlevende, omfanget er enormt.

Drapene fortsetter også i dag i form av strukturell vold, mangel på eiendomsrett og kontraktsfrihet. Mange mener det dør 25.000 barn hver dag på grunn av dette. Herhjemme fører sosialismen også til redusert livskvalitet for mange. Barn kjeder seg ihjel i skolen, folk sitter i køer og dør på veiene, folk dør i hjertekøer og på korridoerer på sykehusene. Fagforeningene holder mange utenfor arbeidslivet og ungdom henfaller til kriminalitet. De gamle får utilstrekkelig pleie. Kostnadene ved velferdstaten gjør at innvandrere må avvises ved grensene. Listen er lang.

Sosialismen er kriminalitet satt i storskala system. Feiringen er en markering av at overgriperne fortsatt sitter ved makten. En utrolig prestasjon. Folk vil ikke lære.

Dagen bør gjøres til en nasjonal sørgedag til minne om ofrene og rettledning til fremtidige generasjoner.