Notat til Stortingets Finanskomite

Effektene av inflasjon

Finanskrisen er nå halvveis i sitt sjette år, den forverres stadig men det er ingen tegn til politisk vilje til å ta fatt i de underliggende problemene og derved bringe krisen til ende.
Dette er alvorlig både fordi økonomien og velstanden generelt forverrer seg og fordi det bygger seg opp et allment folkelig raseri som til sist kan resultere i uforutsigbare reaksjoner. Jeg anmoder derfor innstendig om at det etablerte politiske miljø, representert ved Stortinget, tar fatt i problemene.

Den viktigste enkeltårsaken til krisen er at det finnes institusjoner, banker, som i gjennom et sett av privilegier er satt i stand til å lage penger ut av tynn luft. Som pengeprodusent kan de erverve eiendeler. Denne ervervelsen skjer på bekostning av resten av folket som ser kjøpekraften av sine lønninger, sparepenger, salgsinntekter og egenkapital synke.

Omfanget er pengeproduksjonen er betydelig og for tiden ca 80 milliarder i året. Siden den siste pengeforskriften trådte i kraft i 2001 er det på denne måten overført ca 1.000 milliarder fra folk til bank og stat. Folket dynges ned i gjeld og bankene opparbeider tilsvarende en enorm fordring på folket. Det er ingen rettferdighet i dette. Folket må arbeide for sine inntekter, mens bankene produserer penger med tastetrykk. Skadevirkningene av utilbørlig pengeproduksjon forsvinner ikke om det legaliseres og drives med konsesjon av privilegerte virksomheter.

Det er en psykisk belastning for folket å leve med gjeld som en usikkerhetsfaktor. Man ser endog at folk tar selvmord på grunn av gjeldsproblemer. Gjeld på hjemmet gjør at mange frykter ekstra for å miste jobben. Når pengene vannes ut blir folk tvunget til å «plassere» pengene og vi blir spekulanter i boliger og aksjer. De stadige svingningene i disse markedene gjør oss til materialister som hele tiden tenker på våre «plasseringer».

Inflasjonen påvirker også næringslivet. Med gjeld blir det færre som tør ta det usikre steget å starte egen virksomhet. Det blir vanskeligere å reise kapital i et gjeldstynget folk. Innovasjonen bremses også. Bankene, som sitter på kapitalen, foretrekker etablerte virksomheter med sikkerhet og gir sjeldent lån til nye ukjente forretningsideer og teknologier.

Også det etablerte næringslivet får problemer med investeringer siden kjøpekraften av salgsinntektene synker. Investeringer må i større grad lånefinansieres og bankene kommer inn som premissgivere i virksomhetene.

Inflasjonen er kilde til mye uro i næringslivet. Bankene gir, i effekt, arbeiderne et årlig kollektivt lønnsavslag. Og lønningene må stadig reforhandles for å kompensere dette avslaget.

Pengerikeligheten er også kilden til de regelmessige krisene med nedleggelser, arbeidsledighet og uventede omstillinger.

Inflasjonen griper altså inn i våre liv på mange måter. Vi blir gjeldsslaver, lønnslaver og spekulanter. Vi blir usikre på alderdommen og jobbene våre. Livet blir usikkert og konfliktfylt. Effekten av inflasjonen gnager seg inn i folkesjelen p åuheldig vis.

Det er også et historisk faktum at alle de fryktlige krigene i vår nære fortid er finansiert ut av seddelpressen mot folkets vilje.

Det vitenskapelige grunnlaget for inflasjon

Finanskomiteen vil nok anføre at inflasjonen har bred vitenskaplig støtte. Politikken både før og under krisen har vært basert på denne vitenskapen. Nå skriker realitetene mot oss; Krisen forsvinner ikke. Teoriene er uegnet til å håndtere virkeligheten.

Visesentralbanksjef Jan Qvigstad sa det godt i sitt foredrag i november:

«Observasjoner som ikke er forenlige med paradigmet, tolereres som uforklarlige. Men over tid kan omfanget av slike uforklarlige observasjoner bli så overveldende at sannhetene bryter sammen. Da må nye sannheter etableres – vi får et paradigmeskifte. Slike skifter kan være smertefulle. Det gamle paradigmet blir gjerne forsvart av de som har utdannelsen fra en tid tilbake. Det er ofte personer i ledende posisjoner både i akademia og i byråkratiet.»

Norge har så langt, tilsynelatende sluppet billig unna. Men vårt pengesystem er identisk med andre land (EU, Island mfl.) som er i alvorlige problemer. Metaforisk kan Norges situasjonen sammenliknes med å sitte i twin-towers og se det ene tårnet gå ned. Det logiske i en situasjon er å bruke det heldige pusterommet til å forhindre at man selv rammes av samme katastrofe.

Norges Bank og Finansdepartementet var sentrale i utformingen av ny pengepolitikk i 1999-2001 som var nærmest avskrift av forvaltningens anbefalinger. Stortinget består av legfolk og folket må spørre seg i hvilken grad Stortinget også tar inn over seg fagkunnskap utenfor det etablerte miljøet fra Norges Bank, finansdepartementet, SSB og de privilegerte bankene. Det bør også være en tankevekker at den høyeste akademiske utmerkelse innenfor økonomi «The Sveriges Riksbank Prize in Economic Sciences» deles ut av en sentralbank.

Jeg tillater meg å stille spørsmål ved noen vedtatte dogmer.

Pengeforskriften:
«Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst.»

Hvorfor skal prisene stige med akkurat 2,5% og ikke 1,5% eller 4%?.

Hvorfor skal prisene være stabile? Hensikten med priser er jo stikk-motsatt at de varierer slik at produsenter endrer sitt tilbud i tråd med etterspørselen og konsumentene endrer sitt konsum i tråd med tilbudet.

Hvorfor skal prisene øke overhodet? For konsumentenes del (hvilket vil si oss alle) er det en klar ulempe at kjøpekraften av pengene svekkes.
Det er heller ingen produsenter overhodet som tjener på at prisene samlet vil stige. Hver enkelt produsent regnskapsfører og kalkulerer et meget lite utvalg priser og forholdet mellom disse.

De eneste som tjener på inflasjon er staten og bankene som kan erverve aktiva med pengene de produserer.

Norges Bank har regelmessige ”Rentevedtak

Rente er en pris, nemlig prisen på å utsette et konsum av produserte varer og tjenester. Det er en feilslutning å tro at staten kan vedta denne prisen ved dekret. Utlånene øker når sentralbanken setter ned renten, men folket reduserer ikke sitt konsum for å dekke inn det økte konsumet til lånetakerne. Effekten er at overkonsum og forarming av folket.

Man bør også stille spørsmål til resultatene av Norges Banks OG BIS virksomhet i forhold til deres målsetting.

«Norges Bank skal sikre prisstabilitet, finansiell stabilitet og merverdi i kapitalforvaltningen»

Prisene i særlig eiendom, aksjer og råvarer varierer noe ganske voldsomt.
Når det gjelder «finansiell stabilitet” kan man vel ikke gi annen karakter enn stryk? Nyhetene, år ut og år inn, er preget av krisemøter, krisepakker, negative renter, kvantitative lettelser osv. Inntrykket er panikk. Det er heller ikke noe nytt. Så lenge Norges Bank har beskjeftiget seg med finansiell stabilitet og prisstabilitet, siden 1850 minst, har vi hatt det motsatte; Litt tilbake i tid hadde vi en runde med krisepakker på slutten av 80 tallet og den siste riksrettsaken i 1927 gjaldt nettopp en krisepakke til en bank.

Fra St.meld. nr. 29 (2000-2001) som ligger til grunn for gjeldende pengeforskrift:

«Den økonomiske politikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling, hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag.»
Konjunkturene er uomtvistelig faktum. Så er spørsmålet; Er det noe feil med folk flest som gjør at de i milliontall, over alle bransjer over hele kloden over generasjoner igjen og igjen gjør feil. Eller kan årsaken til problemene ligge i fellesnevneren som er kjernevirksomheten til Norges Bank; Inflasjon?

«Den økonomiske politikken må være opprettholdbar over tid.»
Norges Bank har økt gjelden med 8% årlig siden vi fikk ny pengeforskrift i 2001. Den økonomiske veksten er ikke i nærheten av dette og det er åpenbart at dette ikke kan fortsette og at gjelden ikke vil bli tilbakebetalt. Politikken som føres er ikke opprettholdbar over tid. Det er 100% sikkert at det kommer en dag da det blir klart at gjelden aldri blir betalt tilbake.

«Den økonomiske politikken må bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig og privat sektor.»
Konjunkturene er et enormt sløseri med økonomiske ressurser. Omfattende feilinvesteringer blir fulgt av arbeidsledighet og saneringer. I de kriserammede landene kan man med det blotte øye se tomme bygninger. Samtidig er folk fattige. Ressursene er blitt bruk feil.

St.meld. nr. 29 (2000-2001) trekker Island, Euro området m.fl. som eksempler til pengepolitisk etterfølgelse.

Fra Norges Bank rapport om finansiell stabilitet juni 2007:
«Samlet sett vurderer vi utsiktene for det finansielle systemet i Norge som tilfredsstillende. Den solide økonomiske stillingen til banker og de fleste låntakere gjør at det norske finansielle systemet synes robust overfor forstyrrelser i økonomien. Bankenes likviditets-, markeds- og kredittrisiko vurderes fortsatt som relativt lav på kort sikt.»
I oktober 2008, 15 måneder sener, fant staten det nødvendig med krisepakke til bankene.

Man kan også bla i rapportene fra Norges Bank. Fra pengepolitisk rapport 1 2010:
Oppsummering «Den mest akutte fasen av krisen i verdensøkonomien ser ut til å være over»

Dette er snart 3 år siden og krisen krisen er like akutt.

Hvor lenge skal Stortinget fortsette å ta alt fra de ledende personer i byråkratiet og akademika for god fisk? Hvor mange nye milliarder skal det overføres fra folket til bankvesenet før det er nok? Hvor lenge skal krisen fortsette før Stortinget innser at virkemidlene virker mot sin hensikt?

Demonstrasjon mot Sentralbanksystemet

Finanskomiteen må ta inn over seg alvoret i situasjonen. Når folket opplever at de rammes av uforståelige, vedvarende ulykker vil de lete etter svar. I sin søken etter forklaringer finner de svar som at problemene skyldes «innvandrerne», «de rike», «bankfolk», «andre nasjoner» osv. Slike forklaringer i kombinasjon med sinne er en alvorlig. Man ser skremmende tendenser til voldelige demonstrasjoner, nasjonalsosialisme, trakkasering av fremmede osv. i utlandet. Slik vil vi ikke ha det her. Med mindre finanskomiteen og det etablerte politiske miljø lytter til og tar inn over seg den fagkunnskap og anstendighet som demonstrantene representerer er det grunn til å frykte at andre grupperinger med andre forklaringer, løsninger og metoder får økende tilslutning.

Det vil bli avholdt en politisk markering i forbindelse med sentralbanksjefens årstale 14 februar i protest mot inflasjonen. Jeg oppfordrer finanskomiteen til å vise respekt for folkets bekymring over utviklingen ved å ta seg tid til å stoppe og snakke med demonstrantene. Vi vil da overrekke et notat med skisse av nødvendig pengepolitisk reform.

Folket krever ærlige penger or arbeidet med dette må starte nå.

Med Vennlig Hilsen
Thomas Kenworthy
Organisator av Demonstrasjon mot Sentralbanksystemet.

Advertisements

3 thoughts on “Notat til Stortingets Finanskomite

  1. Dette er et meget godt brev. Jeg støtter deg fullt ut. Lykke til med demonstrasjonen. Får selv ikke deltatt ettersom jeg bor i utlandet for øyeblikket… Jeg ser det samme som du her refererer til i de fleste andre land jeg reiser til og fra i jobb og ferie. Folk generelt forstår rett og slett ikke hvor store utfordringer vi egentlig står ovenfor.

  2. «Men vårt pengesystem er identisk med andre land».

    Dette er feil fordi et pengesystem kan ikke være identisk med et land. Det korrekte her er: «Men vårt pengesystem er identisk med andre lands».

    Dessverre en typisk feil at nordmenn ikke skjønner forskjellen mellom forskjellige setningsleddd som for eksempel subjekt, objekt, genitiv og indirekte objekt.

    Takk takk, jeg må jobbe med rettskrivningen..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s