Min alternative årstale 2013

Finanskrisen er inne i sitt 6 år. Og tiden er preget av høy arbeidsledighet, reallønnsnedgang og nedskjæringer i statsvelferden.

Med den økonomiske nedgangstiden ser vi økende sint, aktivisme og forakt for autoriteter. Ulike løsrivingsbevegelser har vind i seilene i land som Italia, Spania, Belgia og Ukraina. I USA fikk et initiativ for løsrivelse av delstatene titusenvis av underskrifter.

Nasjonalsosialismen er på fremmarsj med en agenda om selvforsyning og innvandringstopp egentlig løsrivelse fra det internasjonale samfunn. Det er også økende tendens til ekstralegal tilværelse (utenfor rettsystemet) med svart arbeid og ulovlig opphold. I sum er tendensen at både samfunn og stat er i oppløsning.

Når samfunnet faller fra hverandre kan man stille spørsmålet hva som binder oss sammen? Vi har nære bånd av familie, vennskap, kollegaer og bekjentskaper. Men ut over det?

Svaret ligger i arbeidsdelingen. Overlevelse og et komfortabelt liv krever tusenvis av varer og tjenester. Noen av dere har kanskje lest essayet om blyanten. Ingen kan lage en blyant alene. Faktisk krever fremstillingen av en blyant at tusenvis av mennesker samarbeider.
Det er mer effektivt å spesialisere seg på et lite område og bytte til seg alt det andre man trenger. På den måten hjelper vi hverandre til å overleve. Bonden, sjåføren, butikkeieren, legen, mekanikeren, rørleggeren, elektrikeren alle hjelper hverandre når det behøves.
Det er effektiviteten i arbeidsdelingen som gjør at lager språk, samler oss i byer og tettsteder og kommunikasjonsårer. Limet i samfunnet er at våre medborgere produserer det vi trenger for å leve godt. Vi markerer det daglig når vi sier takk for handelen i butikken.
Arbeidsdelingen er hovedforskjellen mellom et primitivt og barbarisk nomadesamfunn og et sivilisert industrisamfunn. Der nomaden slåss om begrensede ressurser og har fordel av hverandres død har man i arbeidsdelingen fordel av hverandre og hverandres suksess.

I sivilisasjoner har det ofte vært behov for et organisert væpnet forsvar for å forsvare seg mot angripere. Det har også vært behov for væpnet ordensvern for å beskytte borgere og handelsruter. Og det er behov for uavhengige organer som avgjør tvistene på en objektiv måte og som kan håndheve avgjørelsene etterpå.
I alle sivilisasjoner har det således vært behov for væpnede institusjoner som holder volden under objektiv kontroll. Disse institusjonene har fått borgernes aksept grunnet nytten. Så har det da skjedd igjen og igjen at disse væpnede organisasjonene har kommet ut av kontroll. Kongen, keiseren, føydalherren har plyndret nabolandene istedenfor å forsvare eget territorium og krevet inn skatter langt utover det nødvendige og således ranet befolkningen istedenfor å beskytte den mot ranere.

Protester mot overgrep er ofte brutalt fortiet med fysiske angrep som fengsling og drap av opposisjonelle. Men også indirekte ved å gjøre opposisjonelle fredløse, fritt vilt for regimets støttespillere eller bruk av landsforvisning. Slaveriet i USA startet med landsforviste engelskmenn. Enda mer subtile metoder er å nekte opposisjonelle mat eller arbeide.

Men en diktator, en junta eller et regime kan ikke holde seg ved makten ved terror alene. Slike maktmaktkonstellasjoner trenger også en betydelig støtte i befolkningen for å beholde makten. Undertrykkerne trenger en bærende ide for å legitimere undertrykkelsen. Ideene har vanligvis vært forsvar mot inntrengere og intern orden. Et annet argument er at de er plassert på jorden for å implementere guds vilje.

Også velferd er en sentral ide og er i vårt tid det sentrale argument for staten. Dette er både direkte velferd i form av penger, men også rettslig velferd, paternalisme, lover som beskytter folk mot seg selv. Romerriket hadde et omfattende velferdsystem, føydalherreren, eneveldene og kirken hadde også velferdsordninger.

En abstrakt ide og visjon er ikke nok alene. I tillegg må det holdes orden i rekkene i det daglige. Det gjøres ved å gi støttespillere gaver. Det kan være direkte gaver i form av varer, tjenester og penger. Eller indirekte rettslige gaver i form av stillinger, konsesjoner, subsidier, tollbeskyttelse, monopoler, yrkesprivilegier, lovfestede tariffer osv.

Med tiden tas slike privilegier for gitt av støttespillerne og forsøk på å fjerne dem blir møtt med utålelig hard motstand mot regimet. Det utvikles også en generell forventing i folket om å motta privilegier av staten. Over tid vikles samfunnet således inn i et stadig mer omfattende og komplisert vev av lover, skatter, bevilgninger, byrder og privilegier.

Arbeidsdelingen fungerer best med eiendoms og kontraktsrett. Kontraktsfriheten sørger for at de beste produsentene leverer varer til folket. Eiendomsretten sikrer at de akkumulerer nødvendig kapitalutstyr til å levere varene. Økende omfang av privilegier og skatter bremser veksten i økonomien og man når til slutt et punkt der nye inngrep fører til direkte tilbakegang.

Sett i fra den enkelte borgeres side når stadig flere et punkt der det blir lønnsomt ignorere reguleringene, skattene og leve ekstralegalt utenfor rettsystemet. Eksempler er svart husvask, pirattaxier, prostitusjon, svart håndverk og smugling. Andre benytter seg av sjenerøse velferdsordninger og melder seg ut av arbeidsdelingen. Noen emigrerer til friere land. Entreprenører gir i møtet med reguleringer og skatter opp og blir fast ansatte. Sivil virksomhet blir uprofitable og folk finner arbeide i byråkratiet. Tendensen er normalt at folk melder seg inn i arbeidsdelingen og den skaleres opp, men tendensen men nå er at folk melder seg ut og nedskalering.

Også statsmaktene er i tilbakegang endog sett i fra statens side. Nasjonalstatene forvitrer innenfra av byråkrati, korrupsjon, maktkamp og udugelighet samt effekten av allmenn folkelig motstand. Arbeidsdelingen er kommet til et punkt der økte skatter reduserer skatteinngangen.I en stagnerende økonomi blir privilegier til noen et direkte minus til andre og motstanden mot privilegie-systemet øker.

Man skal ikke undervurdere sentralbankenes betydning i den nasjonale samlingsprosessen. Seddelpressen var hele tiden en viktig finansieringskilde for sentralmakten og så og si sugde sugde økonomisk makt fra folket til regimenes støttespillere. Et gjeldstynget folk er redde og usikre og lettere å manipulere. De kollektive lønnsavslagene skaper splid i folket som kan utnyttes av makthaverne.

Også sentralbanksystemet er snart ved veis ende. Ytterligere inflasjon vil ødelegge pengesystemet og bli møtt med sivil ulydighet i form av alternative illegale betalingsmidler.
Vi er altså fanget i et system der folket står i gjeld til halsen, strides innbyrder, må søke om tillatelse for å drive næringsvirksomhet og må tigge makthaverne om å få helsetjenester, pensjoner og forsikringer.

Det kan altså se ut til at både arbeidsdelingen og staten er kommet til en bakketopp når det gjelder inngrep fra staten. Med økende inngrep vil vi se regelrett økonomisk tilbakegang og sviktende oppslutning om statsmakten. Så kanskje vil vi se at Nasjonalstatene som ble samlet på 16, 17 og 1800 tallet og toppet seg med 1 og 2 verdenskrig og stor statsvelferd fremover gradvis vil gå i oppløsning til mindre autonome områder.

Det vil bli spennende å følge utviklingen fremover. Vi har vennet oss til økonomisk fremgang og personlig sikkerhet. Tilværelsen fremover kan bli annerledes. Det er to hovedscenarioer;

Det ene er at statsmakten løsner på grepet. Desentraliserer og fjerner privilegiene og byrdene. Økonomien vil da bedre seg og konfliktnivået vil synke.

Historisk har det i midlertidig vist seg at makthavere og innehavere av privilegier istedenfor å oppgi dem har forsvart dem med nebb og klør. Når det fremover blir vanskeligere å skaffe seg støttespillere med gaver vil reaksjonen være å undertrykke en voksende opposisjon med voldelige midler. Regimene vil også forsøke å skaffe seg syndebukker (de rike, de annerledes, utlendinger..) for å kanalisere motstanden vekk fra seg selv. Man kan frykte en aggressiv utenrikspolitikk med rot i handelskrig eller bare for å lede vekk oppmerksomheten. Med sammenbruddet i statsvelferden vil vi se mye sinne når folk opplever at de ikke får levert det som var lovet. Det er grunn til å frykte en fremtid med voldelig nasjonal uro og internasjonale konflikter ikke ulikt det vi hadde i mellomkrigstiden.
Denne utviklingen har kommet lengre internasjonalt og vi har et pusterom i Norge. Denne tiden bør vi bruke til idespredning samt å arbeide for politiske løsninger på problemene slik at vi får en myk landing og utvikling i riktig retning. og ikke, i verste fall, et forfall til en ny middelalder.

For at arbeidsdelingen skal fungere globalt må kontrakter håndheves globalt. Det er en konflikt at arbeidsdelingen fungerer bedre dess flere som omfattes mens statsmakter i likhet med alle organisasjoner derimot blir uhåndterlige når de vokser.

I den optimale verden ville hatt små suverene stater kanskje 50.000 mennesker som var organisert i konføderasjoner for felles forsvar og sikring av borgernes liv, kontrakter og eiendom.
Retningen på de politiske løsningene må være å gi suvereniteten fra staten tilbake til folket.

Advertisements