Min alternative årstale 2015

Dette er femte gangen vi arrangerer demonstrasjonen mot sentralbanksystemet. Norge og verden har vært i en slags økonomisk unntakstilstand siden høsten 2008. Norges Banks styringsrente er nå 1,25%. I følge rådende økonomisk teori skyldes kriser lav etterspørsel. Dette problemet kan staten løse ved å produsere penger slik at ting blir kjøpt. Siden penger blir skapt når bankene låner ut penger settes renten settes lavt i økonomiske krisetider. Så ifølge Norges Bank har det altså vært økonomisk krise i Norge siden februar 2009 da renten ble satt ned på to-tallet.

Den europeiske sentralbanken besluttet nylig å starte kjøp av private og statlige obligasjoner. Beløpet er ufattelig: 750 millioner i timen over en periode på 18 måneder. Dette kommer i tillegg til den fast inflasjonen fra bankene som er av samme størrelsesorden. Det er med andre ord krise i Europa også. Det samme gjelder USA, Japan og resten av verden.

De som tjener på inflasjonen er institusjonene i og rundt finanssystemet samt politikerne som kjøper seg stemmer og posisjoner med underskudds budsjettert valgflesk. Taperne er folket som mister kjøpekraften på sine ærlig tjente penger.

Ved siden av det direkte økonomiske tapet har Inflasjonen også alvorlige sosiale konsekvenser. Gjeldens andel av økonomien har over doblet seg siden 1990. Bankens pant i huset er en bekymring for oss alle. Mange har pådratt seg kredittkortgjeld og har vanskelig for å betale regningene. Bankgjelden gjør at det blir vanskeligere å realisere drømmer, som en friår. Eller for bedrifter å satse på nyvinninger som banken ikke tror på. Nevnes kan også uroen rundt de regelmessige kollektive lønnsoppgjørene for å bøte på bankenes kollektive lønns-avslag.

Hvorfor og hvordan har så bankene kommet inn samfunnet som en slik kreftsvulst? Det har vært en lang prosess drevet av maktelitens ønske om tilgang til enkle penger.

Før trykkekunsten foregikk inflasjonen ved at det ble blandet uedle billige metaller i myntene. Det var internasjonal hyperinflasjon i mynter i 1619. Girobanken Bank of Hamburg ble opprettet for å avhjelpe næringslivets betalingsproblemer. Kundene kunne overføre betalinger i sølv via deres kontoer i banken. Banken eksisterte frem til 1870 da den i forbindelse med innføringen av gullstandarden ble slått sammen med den tyske sentralbanken.

Banken var i hele perioden viktig for det norske næringslivet som hadde mye handel med Nord Tyskland. En tilsvarende girobank var Bank of Amsterdam var etablert i 1609 av samme årsaken for å bøte på kaos i myntvesenet med en rekke tvungne betalingsmidler med ulik kvalitet og ulik verdi i sirkulasjon.

Med trykkekunsten kom en ny type penger og en ny type banker i drift. Først ute i Europa var Stockholms Banco som ble opprettet på kongelig charter på betingelse av at halvparten av overskuddet ble gitt til kongen i 1657.

Banken drev både girering etter modell av bankene i Hamburg og Amsterdam men også med utlån. Giro og utlånsavdelingene ble kombinert ved at banken lånte ut innskyternes midler. Banken fikk snart problemer med å honorere innskuddene i fysiske penger og tydde da til sedler med løfte om fremtidig tilbakebetaling. Det kunne de gjøre fordi sølv var tvunget ut av sirkulasjon og kopperpengene som var i bruk var nokså klumsete. Løsningen med trykking av sedler var kun midlertidig. Snart kom det så mye sedler i sirkulasjon at verdien sank. Det viste seg snart at banken ikke hadde metall til å løse inn sedlene, det var jo lånt ut, og bankens virksomhet ble avsluttet i 1664.

 

Stockholms Banco var først ute i en rekke av liknende virksomheter. Privat-eide banker, drevet med statlig konsesjon som finansierte statsutgiftene. Bank og England og Bank og France fulgte og utstedte sedler som raskt ble verdiløse. Bankquier ble lenge et skjellsord i Frankrike.

De første sedlene kom til Norge i 1695 da Kong Christian V ga Jørgen en forretningsmann, Thor Møhlen rett til å utstede pengesedler fra Åna-Sira og nordover for å utvikle næringslivet. Pengene ble raskt verdiløse.

Danmark-Norge fikk en tilsvarende institusjon i 1737 Courant-banken. Den var privat eiet og fikk stede ut sedler på konsesjon av Kongen. Banken hadde fra starten plikt til å løse inn sedlene mot mynt. Innløsningen stanset 6 år senere i 1743. Sedlene ble gjort til tvungne betalingsmidler i 1757 og plikten til å plikten til å løse inn sedlene ble deretter midlertidig opphevet, men det skulle vise seg å være permanent. Norge var deretter på papirstandard frem til 1842 da Norges bank igjen fikk plikt til å løse inn sedlene i sølv.

Perioden med papirstandard var preget av kraftig inflasjon og stadige pengereformer. Courantbanken ble overtatt av staten i 1773. Deretter fikk vi nye sedler Den danske og norske Speciebank i 1791, Deposito-Cassen i 1799, Riksbanken i 1813.

Under Napoleonskrigen fikk vi prinsedalerne. Under krigen var det hyperinflasjon i Norge (dvs pengemengden økte over 50% årlig). 1814 kom Eidsvollsgarantien der riksforsamlingen garanterte for utstedelsen av ytterligere 14 millioner spesidaler. Disse ble nedskrevet til 1/10 av Stortinget i 1816.

Norges Bank ble så stiftet i 1816. Den var planlagt fundert med frivillig med privat kapital. Det lyktes ikke og Stortinget besluttet så at institusjonen skulle kapitaliseres med tvang. Dette var den såkalte sølvskatten som skapte mye uro som kulminerte i Bondetogene som ble slått ned militært i 1818.

Det påstås ofte at Norges Bank ble stiftet for å få orden på pengevesenet, men det er tvilsomt om dette var det egentlige motivet; Bankens sedler skulle være innløsbare i sølv, men det ble besluttet at det skulle utstedes dobbelt så mye sedler som sølvmengden. Konsekvensen av dette ble at sedlene ble halvparten så mye verdt som pålydende. Sedlende ble børsnotert på tidligere nevnte Hamburger Banco.

Det ble også lovfestet at kjøp i andre valutaer ikke skulle håndheves av staten. Dette ble gjort for å ramme de forretningsmenn som brukte Hamburger Banco til sine forretningstransaksjoner. Bruken av denne hadde dempet skadevirkningene av den tidligere inflasjonen.

Beslutningene om å utstede dobbel seddelmengde, sølvskatten, og å lovforby andre betalingsmidler viser at grunnmotivet for Norges Bank ikke var folkets beste. Da kunne de isteden latt folket beholde sitt sølv som da kunne brukes som betalingsmiddel samt akseptere bruken av Hamburger Banco. Dersom Stortinget absolutt måtte opprette en bank burde de hatt dekning for sedlene etter modell av Hamburger Banco.

Norge var i perioden 1816 til 1842 på papirstandard. Mandatet til Norges bank var å gradvis føre daleren til pari kurs. Tilsvarende poltikken på slutten av 1920 tallet. Det var en vanskelig tid for folk og næringsliv med svingende kurs på sedlene. I 1822 hadde man en etterkrigsdepresjon som minte mye om etterkrigsdepresjonen i 1922. Næringslivet som seddelpressefinansiert har tilpasset seg krigssituasjonen fikk alvorlige omstillingsproblemer etter krigen.

Den første forretningsbanken Christiania sparebank fikk konsesjon til å starte opp i 1822. Flere kom til og i 1882 var det hele 300 sparebanker. I 1914 var 90 % av pengemengden kontoer i bankene. Så selv om Norges Bank utover 1800 tallet beholdt 50% dekning for sedlene sank stadig dekningen for den totale pengemengden som følge av forretningsbankenes inflasjon.

Metalldekningen sank fra 50% i 1822, 36% i 1842, 16% i 1873 og 5% i 1914 for å ta noen nøkkelår.

Med bankinflasjonen ble den den nå velkjente forretningssyklusen mer markert. Vi fikk regelmessig oppturer fult av økonomiske kriser med omkring 10 års mellomrom i 1847, 1857, 1866 på 1887 og 1899 i 1907, rett før første verdenskrig var det en alvorlig internasjonal krise. Krisen i 1899 var første gangen Norges Bank aktivt støttet bankene med midler.

Fra midten av 1800 tallet startet staten med å lånefinansiere infrastruktur som jernbaner, havnet og kystfart. Kommunene begynte også å ta opp gjeld.

Det er Interessant er det å sammenholde historiske begivenheter med konjunkturene. I Manchester i 1819 angrep og militært kavaleri en fredelig demonstrasjon mot korntollen i det som kom til å hete Peterloo massakren. Protestene ble utløst av nøden i etterkrigskrisen.

Korntollen ble en sentral kampsak for den engelske liberalismen på 1800 tallet. Korntollen ble opphevet i 1849 i etterdønningene av krisen 1847-48. Thrane bevegelsen vokste også ut av krisen i 1847-48 og hadde også opphevelse av korntoll, handelsfrihet og opphevelse av laugsordningene på programmet. Dette ble gjennomført under krisen i 1866. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887. Dette var en direkte følge av det såkalte Arendalskrakket i 1886. Krisen i 1866 ga støtet til en massiv utvandring til USA.

Krig finansieres ut av seddelpressen. Ved utbruddet av første verdenskrig var det derfor mange som ville løse inn sedlene sine i gull. De norske pengene hadde gått fra å være innløselige i sølv til å være innløselige i gull i 1873. Norges Bank hadde selvsagt ikke gullet. Gull-dekningen for pengene var bare 5% i 1914. Regjeringen besluttet at innløsningen skulle stanse og seddelpressen gikk varm under krigen.

I 1922 fikk vi en etter-krigen depresjon som var nokså lik depresjonen i 1822. Næringslivet som stimulert av seddelpressen hadde tilpasset seg krigens behov måtte gjennom en smertefull omstillingsprosess for å tilpasse seg fredstidens behov. Bankene fikk problemer og Norges Bank støttet bankene med lån altså ved å inflatere.

Fra midten av 20 tallet fulgte sentralbanken den i ettertiden forhatte «pari politikken» som gikk ut på å bringe kronas verdi tilbake til det som var lovbestemt i 1873. Sentralbanklovens pgr lød at 1 kr er 25/62g fint gull. Sentralbanksjef Rygg mente at dette blant annet var et moralsk spørsmål. Når man hadde lovet at kronen skulle ha en bestemt verdi skulle man også holde det og det er jo et godt poeng.

På den andre siden mente markedsorienterte økonomer at man måtte ta inn over seg at verdien av kronen var betydelig under pari verdien og at forsøk på å holde kronen på en annet nivå enn den reelle verdien derfor var økonomisk uheldig.

Og det er jo også et godt poeng. Begge parter i striden hadde altså rett. Men årsaken til problemet var at man hadde lovbestemt verdien av kronen i utgangspunktet allerede egentlig til 4 ganger reell verdi for så å inflatere kroneverdien ytterligere ned.

Derved havnet man til slutt i et uløselig uføre.

Norge startet gullinnløsning i 1928 til pari kurs. Men gulldekningen for pengene ble utover 20 tallet nærmest ubetydelig og i september 1931 sluttet flere land, deriblant Norge, Sverige Danmark og etterhvert også USA i 1933 å løse inn sedlene i metall.

Dermed ble man sittende med en rekke papirvalutaer med begrenset geografisk gyldighet. Varer og tjenester derimot beveger seg over landegrensene og man fikk nå problemer med å gjøre opp kjøp i utlandet.

Den generelle løsningen på dette problemet er egne institusjoner som kjøper og selger valuta. De innbyrdes prisene mellom valutaene bestemmes av handelstrømmen, pengeproduksjonen og renten.

Innblanding i politikken var i tiden med stor pengeproduksjon til ulike formål, blant annet rustningsindustrien og politisk bestemte renter.

Myndighetene ønsket også å manipulere kursene faste fordi de gir forutsigbarhet for næringslivet og nedover av hensyn til eksportlobbyen. Løsningen på dette ble å regulere handelen for å holde kursene.

Det ble raskt valutarasjonering i Norge. Norges Bank inngikk avtaler med bankene om at det skulle foretas behovsprøving ved salg av valuta etter fastlagte retningslinjer om formålet med transaksjonene.

Som en del av bank- og næringssamarbeidet, ble det publisert et opprop i norske aviser 15. Oktober , der man oppfordret det norske folk til i størst mulig grad å kjøpe og bruke norske varer. En liknende utvikling skjedde i andre land, verdenshandelen sank. Valutareguleringene førte til en form for økonomisk nasjonalisme.

8 mai 1945 vedtok London Regjeringen det såkalte Lex Thagard som ga prisdirektoratet vidtgående fullmakter til å gripe inn i næringslivet. Derved fortsatte politikken fra mellomkrigstiden.

Staten fastsatte renten, regulerte kreditten og kanaliserte den inn i de ønskede sektorer. Nordmennene måtte gjennom en vanskelig periode med prisregulering, rasjonering, valutarestriksjoner og handelsreguleringer.

I årene etter krigen kommentere mange at den nye regjeringen var verre enn nazistene i den økonomiske politikken.

Valutarestriksjonene for å holde fastkurs ga seg utslag i byttehandel over handelsgrensene. Det ble gjort avtale om at Norge skulle ta imot Volvoer mot at Volvo kjøpte deler fra norske fabrikker.

Den folkelige motstand mot rasjoneringene var stor og denne politikken ble gradvis avviklet utover 50 tallet. Bilrasjoneringen ble opphevet 1 oktober 1960.

Norge hadde siden krigen vært en del av Bretton Woods systemet som forsøkte både å tilrettelegge for fortsatt inflasjon, hindre økonomisk nasjonalisme og samt ha faste valutakurser.

Det ble laget flere institusjoner for at sentralbankene og statslederne skulle samarbeide om inflasjonen. Bretton Woods systemet var basert på at Dollaren var innløsbar i gull. Når USA stanset gullinnløsingen i 1971 kom verden igjen over på papirstandard. 70 tallet ble en turbulent periode med stor inflasjon, kurssvingninger og devalueringer i en endeløs konkurranse om å ødelegge egen valuta av hensyn til eksportindustrien. Rentene fulgte med prisene og utover 80 tallet fikk man renter opp mot 20%. Inflasjonen var årsak til flere kriser. De siste krisene var jappekrisen omkring 1987 -1991 dot.com like etter år 2000 og Finanskrisen i 2008.

Den siste krisen er møtt med rentesenkning og renten siden siste krisen har ligget på 1,5 -2 %.

Internasjonalt har krisen blitt møtt med såkalte kvantitative lettelser, sentralbankenes kjøp av aksjer og obligasjoner.

Pengeforskriften, som har vært i kraft siden 2001, fastslår at kronens verdi skal synke med 2,5% årlig. Den praktiske effekten av dette er at gjelden og pengemengden øker med ca 6% årlig.

-Hvis man løfter blikket litt ser man at 1600 tallet og tidligere var preget av myntinflasjon. 1700 tallet og tidlig 1800 tallet var preget av seddelinflasjon.

Fra 1820 og 30 tallet tok kontoinflasjonen over og har siden vært det dominerende. Norges Bank fikk adgang til å kjøpe verdipapirer i 1936 (det var tidligere forbudt) og vi ser en økende internasjonal tendens til dette.

-Kriser kan gi endringer både til de bedre og det verre. Krisene i 1847 og 1866 førte til mindre handelsrestriksjoner, mens krisen i 1931 førte til mer handelsrestriksjoner.

-Realitetene vinner til slutt. Pengehistorien er historien om myndighetenes forsøk på å sette penger i sirkulasjon til overpris.

Verdien av disse pengene beveger seg hele tiden mot den reelle verdien som er sluttstasjonen. Verdien av sedlene som ble utstedt i 1818 ved halvparten av pålydende fordi de kun var dekket av 50% gull.

Verdien av riksdalerne var 0 og det viste seg raskt. Gullstandarden 1873-1914 og Gold exchange standard 1928 -1931 var også dømt til undergang ettersom gulldekningen nærmet seg null.

Norge har siden 1814 vært gjennom ca 10 ulike pengeregimer som igjen stadigvekk har blitt justert (Ulik metalldekning, ulike fastkurser osv.)

Endestasjonen for den norske kronen er også null. Samme skjebne venter for kronen som riksdaleren som ble nedskrevet til 1/10 i 1816.

Forsøk på å fastsette valutakurser i strid med markedet feiler også til slutt. Norge har vært gjennom flere devalueringer siste i 1986 og 1993. Siden dette har valutaen flytt fritt. Men den svinger betydelig.

-Fellesvaluta er en stor lettelse for verdenshandelen og nasjonale valutaer er fører til økonomisk nasjonalisme. Økonomisk nasjonalisme er igjen en medvirkende årsaken til krig.

Et ordtak sier at når varer og tjenester slutter å krysse grensene så vil de bli erstattet av armeer. Økonomiske skott gir et naturlig folkelig driv for krig for å fjerne barrierene.

-Alle kriger finansieres ut av seddelpressen.

-Institusjoner har sin egen logikk. Når man først introduserer et forvaltningsorgan som utsteder penger så vil den gjøre dette og det vil være et evig politisk press for mer penger og for

-Sentralbanken er grunnleggende uforenlig med rettstaten. Idealet for et forvaltningsorgan er at det operer streng regelbasert, mens en pengepolitikk krever utøvelse av stort skjønn.

Som en konsekvens av dette blir folket stadigvekk lurt ved overraskende regimeskifter i tillegg til den daglige utvanningen av kronen)