Det nazistiske faglige arbeidet.

Vi så i forrige bloggpost på det nazistiske trygdesystemet. I denne bloggposten skal vi se på den nazistiske faglige arbeidet.

Den italienske fagforeningsloven av 1926 krevde at staten måtte godkjenne fagforeninger som skulle forhandle på vegne av partene i arbeidslivet. Noe av det første nasjonalsosialsistene i Tyskland gjorde når de kom til makten var å oppløse de gamle fagforeningene og stifte Deutsche Arbeitsfront (DAF) som samlet både arbeidsgivere og arbeidstakere. Hensikten var å harmonisere forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker innenfor den nasjonalsosialistiske rammen. 

Når NS fikk makten i Norge forsøkte de på samme måte å samle og kontrollere fagforeningene. Det ble nedsatt et utvalg, «Østrem utvalget» som skulle lage et utkast til en norsk arbeidetslov. Det inneholdt blandt annet følgende forslag:

c) Skrittvis å ordne de frittstående faglige organisasjoners organisatoriske tilpasning til hovedorganisasjonene for å få enkelte sentralorganisasjoner.

d)Skrittvis å tilstrebe en sentralisering av disse hovedorganisasjonene, med delvis opphevelse av enkelte ledds organisatoriske selvstendighet.

e) Å fremme en ombygging slik at LO’s formann ble leder for hele sentralorganisasjonen

g) Arbeide for indre rasjonalisering og forenkling av hele den faglige organisasjonen gjennom sammenslutning av forbund og organisasjoner til større enheter.

h) Gradvis oppbygging av arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene etter ensartede, forenklede linjer og med innpasning av utenforstående organisasjoner, for at organiasjonene kan innpasses naturlig i en korporativ stat.

I tråd med dette ble de mange små fagforbundene i LO slått sammen under krigen. Når krigen sluttet ble den gamle ordningen med mange små fagforbund gjenninført. De nazistiske ideene hadde imidlertidig slått rot og sammenslåingen i større fagforbund ble snart tatt opp igjen. Proseesen kuliminerte i Fellesforbundet i 1980 årene. Den samme utviklingen har vi hatt på arbeidsgiver siden med samling av arbeidsgiverne i NAF.

Arbeidsdirektoratet ble opprettet i juli 1941 for å håndtere alle spørsmål vedrørende arbeidsgiver og arbeidstaker organisasjonene. Direktoratet finnes den dag i dag som en bauta over nazismen i Norge.

Advertisements

Det nazistiske trygdesystemet

Ser man på velferstatens historiske utvikling finner man en gradvis overgang fra at den enkelte tar vare på seg selv til at staten overtar ansvaret. Som Robert Ley ( http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Ley ) sa i en tale høsten 1933: «Den gamle staten hadde vært en nattvekterstat. Den nye nasjonalsosialistiske staten skulle være en oppdragende stat og en faderlig venn. Staten skal ta seg av folk fra «vuggen til graven» 

Bismarck innførte en rekke velferdsordninger og Tyskland kan kalles velferdstatenes fødested. Bismarcks ytelser var i stor grad basert på forsikringprinsippet. Før 1933 betalte den enkelte borger i Tyskland lovbestemt inn premier til ulike trygdekasser. Fascistene i Itala kopierte Tysklands system. I 1927 kom «Carta del lavoro» arbeidets grunnlov som blandt annet spesifiserte ulike trygder. Dette systemet var lovbestemt og basert på forsikringsprinippet. Arbeidstaker, arbeidsgiver og staten bidro i varierende forhold.

I begynnelsen av 1939 fikk Robert Ley og Deutsche Arbeitsfront (DAF) i oppdrag av Gøring å lage en plan for helsevesen og alderspensjon. Ley satte planleggingsavdelingen i DAF Arbeitswissenschaftliches Institut (AWI) på jobben. AWI utvidet etterhvert perspektivet til et generelt sosialt trygdesystem i Tyskland «Versorgungsverk des deutschen Volkes». I en rekke notater ble det trukket opp grundige planer for trygdesystemet som sammen med lønnspolitikk, utdanningspolitikk og boligpolitikk skulle utgjøre et fremtidig «Sozialwerk». Dette sozialwerk skulle virkeliggjøre NSDAP’s partiprogram for samfunnsolidaritet «volksgemeinschaftlicher Solidaritet».

AWI tok et prinipielt oppgjør med Bismarck/Mussolinis ideer om obligatoriske sosialforsikringer. Denne ordningen fra «liberalistisch-kapitalistischen» epoken ble oppfattet som en ansvarsfraskrivning fra staten ved at staten ikke tok det videre ansvar for folks skjebner. I stedet for forsikring ville AWI ha «Versorgung». Fremtidens «Sozialordnung» skulle ausschliesslich nach nationalsozialistischen Grundsatzen entwickelt und aufgebaut werden».

Det innebar at det nye sosiale trygdesystemet skulle være enhetlig og standardisert. Det gamle lappeteppet av ulike forsikringskasser skulle fjernes. Hele trygdesystemet skulle finaniseres gjennom alminnelige skatter. Prinsippet for alderstrygden ble i tråd med dette at hver arbeidende generasjon skulle avgi en del av sin inntekt til pensjonistene.

Tyskland tapte krigen og 1000 års riket gikk under. Hjemme i Norge førte kostnadene ved krigen til at Nasjonal Samling kun fikk innført barnetrygd og krigskadetrygd samt utvidet arbeidsledighetstrygden. Men Nazistenes sosiale visjoner levde videre.

1 januar 1967 fikk Norge folketrygden. Hitler, Gøring og Ley fikk ikke leve men de ville nok bli rørt til tårer over dette.

For utfyllende lesing om velferdstatens forhistorie anbefaler jeg boken «Solkors og Solidaritet» av Øystein Sørensen.

Nærmer vi oss slutten på tvangspengeperioden?

Dollar er verdens valutareserve. Under Bretton Woods 1946-1971 var dette formalisert ved at FED i USA forpliktet seg til å betale gull for dollar til jordens sentralbanker til USD 35 pr ounce.  Sentralbankene på sin side brukte dollar (som erstatning for gull) som sikkerhet for sine penger. FED inflaterte stadig og i 1971 sa Nixon opp avtalen for å stanse flyten av gull ut fra hvelvet til FED. Siden dette har jordens valutaer vært uten forbindelse til gull eller noe som helst annet.

Historisk har tvungne betalingsmidler vært fiaskoer med økonomiske kriser mens gjenninføring av gullpenger har ført til økonomisk vekst og stabilitet. Særlig vellykket har gjenninnføringen av gull vært der det ikke har vært sentralbanker.

I finanskrisen vi nå gjennomlever er det tydelig at myndighetene i USA og ellers vil tilføre ubegrenset likvidet i form av lave renter og redningspakker. Foreløbig opplever folk at det er krise og hamstrer kontanter for å takle den. Men på et tidspunkt vil folk føle at krisen er over og begynne å bruke pengene. Vi kommer da til å få en kraftig prisstigning som følge av inflasjonen.

Da må FED velge på nytt: Kraftig inflasjon eller ny og svært alvorlig krise? Ut i fra erfaringen med denne krisen er det godt mulig at USA velger inflasjon. Men da vil dollaren forsvinne som valutareserve. Og hva da med jordens øvrige valutaer som inflaterer oppå dollaren? Et sammenbrudd i jordens valutaer med hyperinflasjon og kaos er ikke et usannsynlig scenario. Vi risikerer også politiske konsekvenser med rop på en sterk og handelkraftig leder for å rydde opp.

For å møte denne utfordringen bør gull snarest legaliseres i Norge. Dersom vi begynner NÅ vil vi ha ordentlige penger i sirkulasjon når krisen kommer slipper vi i hvert fall sammenbrudd i betalingsystemet innenlands. Myndighetene må fjerne alle hindringer for å betale med gull. Markedene vil ordne resten.

  • Staten må si fra seg sitt pengemonopol og fritt tillate private å utstede sedler og minte gullmynter.
  • Den norske kronen må miste sin status som tvungent betalingsmiddel. dvs at selgere må få nekte å ta i mot norske kroner om de ønsker det. Staten bør lage en plan for å avvikle sin pengeproduksjon helt.
  • Gull må bli gangbar betalingsmiddel for skatter og avgifter.
    Regnskap må kunne føres i gull.
  • Staten må håndheve kontrakter med betaling i gull.

Dersom vi starter forberedelsene nå vil vi være rustet til å takle krisen som kan komme om få år.

The golden constant

Roy Jastram publiserte i 1977 en undersøkelse der han hadde hadde gjennomgått prisdata for gull og varer i Storbritania og USA gjennom mere enn 400 år for å måle kjøpekraften til gull. Han gikk frem ved å finne prisene for ulike varer i dollar og pund og prisene for gull i dollar og pund for å finne hva gull kunne kjøpe av ulike varer på ulike tidspunkter.

Det oppsiktsvekkende resultatet var at kjøpekraften har vært tilnærmet konstant! Det vil si at en bestemt mengde gull kjøpte omtrent den samme handlekurven i 1560 som i 1970 og altså hele tiden i den mellomliggende periode. En kilo mel ville altså koste omtrent det samme i 1560 og 1970, en grei jakke vil koste omtrent det samme i 1860 og 1950 en grei bil omtrent det samme i 1930 og 1970 osv. ( Sammenlikn dette med prisen på kjente varer som hobbysjokoladen og kroneisen som har blitt omkring 15 doblet på ca 30 år)

Dersom man tenker etter er ikke dette så merkelig allikevel. Flere ting stabiliserer gullprisen:

  • Gull er en råvare som andre råvarer. Det er krevende å utvinne den. Etter som den teknologiske utviklingen har gått fremover har det blitt omtrent like mye lettere å utvikle gull som andre varer.
  • Gull er penger. Når man har fått mye varer for pengene har det blitt interressant for flere å sette i gang med gullutvinning.
    Da øker gullproduksjonen relativt til andre varer og prisene synker. Etter en tid fpr man mye varer for pengene og noen gullprodusenter har valgt vareproduksjon og gullproduksjonen har sunket relativt til andre varer igjen.
  • Gull er ikke forgjengelig, det er edelt og konsumeres ikke. Det betyr at nesten alt gullet som noen sinne er produsert fortsatt finnes. Økning og minsking i gullproduksjonene vil derfor bare langsomt påvirke prisene på gull.

Denne stabiliteten har flere fordeler.

  • Rentene, gebyret for å låne vekke penger, blir lave. Dette fordi lånegiver kun trenger å ta hensyn til kredittrisiko og ikke verdiforringelse som følge av inflasjon av pengene i lånetiden. Rentene blir også stabile. Typisk rente med gull er 3-5% avhengig av utviklingsnivået i økonomien.
  • Gull som valuta gjør internasjonal handel forutsigbar i motsetning til dagens valutasystem der kursene kan svinge voldsomt i løpet av få dager.
  • Man unngår inflasjon, sirkulasjon av gjeld som penger og deflasjon penger som forsvinner. Gull forsvinner ikke.

Gull er på alle måter overlegent dagens tvungne betalingsmidler. Det er nettopp derfor gull er forbudt: For å tvinge folk til å bruke de tvungne statlige monopol pengene. Kostnadene ved dette er altså mange. Lavere økonomisk vekst, mindre handel og stadige finanskriser.

Legaliser gull!

When will they ever learn?

Norsk venstreside perverterer igjen betydningen av ordet “fritt” (Fritt Palestina). Sharia er “fritt”. Jeg kan knapt tenke meg et mere undetrykkende styresett enn Sharia. “Fritt” i venstreside terminologi betyr et svært totalitært, undertrykkende regime.

Vi ser det igjen og igjen: I kampen mellom helt totalitære og mindre totalitære ideologier og regimer støtter venstresiden konsekvent, varmhjertig og energisk det mest totalitære alternativet.

Palestina og Sharia er bare enda et eksempel i den lange rekken:
(Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Vietnam, Albania, Taliban..)

Det er ingen grenser for hvilke massemordere og despoter disse folkene kan få seg til å demonstrere for. Årsaken er at de er brødre i ånden. De har den samme drift etter å kontrollere og styre sine medborgeres liv.

When will they ever learn? When will they ever learn?

 

Hvorfor kan ikke muslimene og jødene leve side om side?

Fordi muslimenes religion krever at religionen deres skal ha rettskraft. Det innebærer blant annet at de med med vold vil håndheve at

  • jødene betaler mer skatt.
  • jødene ikke kan ha offentlige stillinger.
  • jødene ikke kan ansette muslimer.
  • jødiske vitneprov ikke tillegges samme vekt som muslimske.
  • Kvinners vitneprov ikke ilegges samme vekt som menns.
  • forbrytelser av muslimer mot jøder gir 50% strafferabatt.
  • kvinnelige muslimer ikke kan gifte seg med mannlige jøder
  • kvinners vitenprov er av mindre verdi.

Ingen, med bare et snev av selvoppholdelsesdrift, aksepterer slik krav fra sine naboer.