Det nazistiske trygdesystemet

Ser man på velferstatens historiske utvikling finner man en gradvis overgang fra at den enkelte tar vare på seg selv til at staten overtar ansvaret. Som Robert Ley ( http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Ley ) sa i en tale høsten 1933: «Den gamle staten hadde vært en nattvekterstat. Den nye nasjonalsosialistiske staten skulle være en oppdragende stat og en faderlig venn. Staten skal ta seg av folk fra «vuggen til graven» 

Bismarck innførte en rekke velferdsordninger og Tyskland kan kalles velferdstatenes fødested. Bismarcks ytelser var i stor grad basert på forsikringprinsippet. Før 1933 betalte den enkelte borger i Tyskland lovbestemt inn premier til ulike trygdekasser. Fascistene i Itala kopierte Tysklands system. I 1927 kom «Carta del lavoro» arbeidets grunnlov som blandt annet spesifiserte ulike trygder. Dette systemet var lovbestemt og basert på forsikringsprinippet. Arbeidstaker, arbeidsgiver og staten bidro i varierende forhold.

I begynnelsen av 1939 fikk Robert Ley og Deutsche Arbeitsfront (DAF) i oppdrag av Gøring å lage en plan for helsevesen og alderspensjon. Ley satte planleggingsavdelingen i DAF Arbeitswissenschaftliches Institut (AWI) på jobben. AWI utvidet etterhvert perspektivet til et generelt sosialt trygdesystem i Tyskland «Versorgungsverk des deutschen Volkes». I en rekke notater ble det trukket opp grundige planer for trygdesystemet som sammen med lønnspolitikk, utdanningspolitikk og boligpolitikk skulle utgjøre et fremtidig «Sozialwerk». Dette sozialwerk skulle virkeliggjøre NSDAP’s partiprogram for samfunnsolidaritet «volksgemeinschaftlicher Solidaritet».

AWI tok et prinipielt oppgjør med Bismarck/Mussolinis ideer om obligatoriske sosialforsikringer. Denne ordningen fra «liberalistisch-kapitalistischen» epoken ble oppfattet som en ansvarsfraskrivning fra staten ved at staten ikke tok det videre ansvar for folks skjebner. I stedet for forsikring ville AWI ha «Versorgung». Fremtidens «Sozialordnung» skulle ausschliesslich nach nationalsozialistischen Grundsatzen entwickelt und aufgebaut werden».

Det innebar at det nye sosiale trygdesystemet skulle være enhetlig og standardisert. Det gamle lappeteppet av ulike forsikringskasser skulle fjernes. Hele trygdesystemet skulle finaniseres gjennom alminnelige skatter. Prinsippet for alderstrygden ble i tråd med dette at hver arbeidende generasjon skulle avgi en del av sin inntekt til pensjonistene.

Tyskland tapte krigen og 1000 års riket gikk under. Hjemme i Norge førte kostnadene ved krigen til at Nasjonal Samling kun fikk innført barnetrygd og krigskadetrygd samt utvidet arbeidsledighetstrygden. Men Nazistenes sosiale visjoner levde videre.

1 januar 1967 fikk Norge folketrygden. Hitler, Gøring og Ley fikk ikke leve men de ville nok bli rørt til tårer over dette.

For utfyllende lesing om velferdstatens forhistorie anbefaler jeg boken «Solkors og Solidaritet» av Øystein Sørensen.

Slik lager sentralbanken penger

Vi så i forrige bloggpost at bankene lager penger ut av løse lufta. Norges Bank kan også trylle. Det kan skje ved å trykke penger eller såkalte F-lån til bankene.

F-lånene settes inn på særskilte kontoer som bankene har hos Norges Bank. Bankene stiller verdipapirer som sikkerhet for lånene.

Norges Bank kontollerer seddelpressen og kan derfor 100% sikkert honorere innskuddene med kontanter. Innskuddene blir derfor betraktet som kontanter og bankene lager, på vanlig måte, det mangedobbelte i elektroniske penger som de låner ut.

Som vi ser gir såkalte F-lån den mangedobbelte inflasjonseffekten av kontanter og dette er derfor Norges Banks foretrukne måte å inflatere pengene våre.

Merk det fine samarbeidet mellom bankene og sentralbankene. Bankene lager elektroniske penger ut av løse lufta med kontanter som sikkerhet. Sentralbanken ligger bak og forer bankene med kontanter laget ut av løse lufta.

 

Slik lager bankene penger

Jeg har tidligere påstått at bankene driver legalisert falskmyntneri. Jeg vil nå forklare hvordan dette skjer.

Vi så i forrige bloggpost at kvitteringer på oppbevaring av gull kunne brukes som penger. La oss nå anta at eieren av hvelvet får en *lys* ide:  "Jeg låner ut pengene mot rente, så tjener jeg noen kroner ekstra!" Han lager derfor ekstra gullkvitteringer og låner den ut mot et løfte om tilbakelevering med renter om en stund. Lånetakeren bruker kvitteringen som betalingsmiddel og vips så har det kommet flere penger i sirkulasjon.

Dette er en svindel som kan sette de opprinnelige eierne av gullet i en vanskelig situasjon. Dersom lånetaker bytter bort kvitteringen og ikke innfrir lånet har den opprinnelige eieren av gullet mistet en del av gullet sitt fordi det er flere kvitteringer en gull. Dess flere kvitteringener hvelveieren utsteder dess mere profitt kan han gjøre, men han utsetter samtidig eierne av gullet for stadig større risiko. Sikkerheten for kvitteringene får i stigende grad over fra å være håndfaste verdier, gull til å bli fagre løfter om fremtidig tilbakebetaling.

Banker i Norge, USA og resten av verden driver i dag sin virksomhet på samme måte som hvelveieren som skriver ut ekstra kvitteringer. Forskjellen er at det i hvelvet ikke er gull men kontanter og at bankene ikke skriver ut kvitteringer men bruker elektroniske kontoer. Pengene på konto gir deg rett til kontanter på samme måte som kvitteringene gir deg rett til gull.

Dersom eieren av et parkeringshus betraktet parkeringene som lån av bilene og drev en utleievirksomhet ble han raskt sperret inne. Bileierene har kun satt bilene til oppbevaring, de har ikke lånt bort bilen.

Når du setter penger på en vanlig konto er det hovedsakelig en oppbevaring. Du rår over pengene og kan når som helst ta dem ut. Allikevel betrakter domstolene innskudd som lån som gir bankene rett til å drive forretningsvirksomhet med pengene. ( Kun innskudd på kontoer med uttaksbegrensninger har karakter av lån. Men da ser vi også at siden innskyter ikke kan ta ut pengene blir det ingen inflasjon.)

Rettsystemet har legalisert bankene svindel og gitt dem rett til å lage penger rett ut av løse lufta.

Gode og dårlige penger.

Jeg påstod i forrige bloggpost at staten og bankene driver falskmyntneri. De lager penger ut av løse lufta og har dette som en lukrativ geskjeft på borgernes bekostning. 

Falskmyntneriet gjør at pengenes verdi smuldrer bort mens du har dem i hendene. Penge blir dårlige. Et mottrekk mot dette ville vært å nekte å ta imot disse pengene så dette har staten forbudt ved lov § 14.

Dette forbudet umuliggjør nærmest alene private penger. For hvorfor skulle noen betale med gode penger når selger er lovpålagt til å ta i mot dårlige? For sikkerhets skyld er det i tillegg blitt forbudt å lage private penger  § 13.

Mange tror kanskje at det på en eller annen måte er nødvendig at staten tar seg av pengeproduksjonen, men nei det er ikke slik. Penger er en vare og private aktører kan tilby denne varen og gjøre fortjeneste på den:

Myntprodusenter kan lage mynter og selge dem med fortjeneste. (Myntproduksjon er en interessant vitenskap.)

Man kan også tenke seg at private aktører oppbevarer edle metaller for sine kunder og tar betalt for denne tjenesten. Selskapet utsteder kvitteringer for oppbevaringen til kundene og kundene bruker kvitteringen som betalingsmiddel. Oppbevaringsbedriften gjør sin profitt ved å kreve betaling for oppbevaringen av metallet.

Vi ser at statens pengemonomol ikke er noen nødvendighet, tvert om vi klarer oss mye bedre uten. Som Marx sier i det kommunistiske manifest: Innføringen av sentralbankene er despotisk og økonomisk uholdbart. Vi innfører det allikvel for å knuse borgerskapet.  

Vi lider under pengemonopolet kun fordi staten kunne innføre det. Makten er sin egen rett.

En falskmyntner i nabolaget

Tenk deg at du får en falskmyntner i nabolaget. Han trykker sine egne penger. Et digert hus kjøper han, luksus biler, flatskjermer og stereoanlegg på alle rom, mat på den beste restauranten, personlige tjenere et liv i sus og dus. Også det lokale næringslivet får et oppsving med økt salg og overskudd.

Er så falskmyntneren en gave til samfunnet? Tryller falskmynteren velstand ut av ingenting? La oss se på hva som skjer videre:

Den lokale byggherren må ansette flere snekkere og må tilby noen snekkere som jobber et annet sted høyere lønn. Flatskjermprodusenten trenger flere elektriske komponenter og må overby komponenter som ellers ville blitt brukt til andre ting. Restauranten må ansette en ny kelner og kokk og må overby deres eksisterende lønninger osv. osv.

Gradvis begynner prisene å stige.

De som aldri får disse pengene eller får dem sent opplever at ting blir dyrere og at de får mindre for sine penger. Den samlede effekten av falskmynterens aktivitet er at borgerne samlet får eksakt like mye varer, men de fordeles slik at de som får pengene først får mer mens resten får mindre.

Falsmyntneri er i dag legalisert. Professorer i økonomi, et samlet pressekorps og våre politikere forteller oss at falskmyntneri er en gave for økonomien og samfunnet. Det er en løgn. Falskmyntneri stimulerer noen deler av økonomien og noen mennesker på bekostning av andre deler.

Det er kun et parti som er imot legalisert falskmyntneri i Norge.
Det er DLF.